Øysandpillaren

Oppførte oss som folk lørdag kveld og drakk ildvann mens vi konverserte høflig i sofaen om fordums musikksmak. Søndag morgen sto vi opp halvpint og kjørte ut i morgenstunden for å klatre det som forhåpentligvis fortsatt var is. Nøt momentumet fra turene i vinter - god stemning i bilen. Lite prat om frykt og faen til tross for potensiell persing. Dog, alpintsesongen 18/19 forkludres av værskiftet vi sto rett i. Plussgrader lager sørpehøl av hele Trondheim sentrum.

Alle fosser ser loddrette og skumle ut på lang avstand, nesten flate og enkle på kort avstand, og loddrette og skumle igjen når man står i de. Case in point: turens mål. Skummelt fra bilen. Kort anmarsj med skogsklyving og bushwacking, kanskje 20-30min med oppoverbakkeoppvarming. 

Nedenfra så forholdene helt jævlige ut. En slushskråning som etterhvert går inn i et dieder, deretter reiser pillaren seg lodrett og steil før det fra toppen hang en gigantisk haikjeft som det rant masse vann fra. Ikke optimalt. Lyden fra isskruene sladret likevel om fin, hard is under en centimeter med sørpe. Øksene satte seg også bedre fast enn man strengt talt ønsket. Jeg ledet opp førstelengden, ca. 40m opp diederet, kanskje WI3+/4, med masse, masse vann. Gjennombløt jakke, mellomlag, ull, brynje, hansker. Endelig forsvarte investeringen i syntetisk belayparka seg. Standet i no buskas til venstre, perfekt i sonen hvor hundre kilo is vil sprute om haikjeften detter ned. Etterhvert mye vondt i nakken, måtte kikke opp om man er iferd med å dø. Tar med belaybriller neste gang.

Odd Rune sprang opp og fylte selen til bristepunktet med skruer. Kort sjekk om stoken fortsatt var på, så fortsatte han. Nervøs travers til høyre inn i pillaren, nervøse tilrop om å sette skruer fra meg, et kort opptak med dårlige føtter som så unødvendig tungt ut, lavmælt banning over sticky økser i hard sørpeis, så opp i loddretten, og etterhvert rundt kanten og ut av synsfeltet. Meditativ øvelse å sikre kompis på hard klatring som han kanskje eller kanskje ikke er klar for, uten å kunne måle framgang på annet enn lyd av økser, banning, og tau ut fra bremsen som sakte strammer seg. Alt mens vanndråper og engstelse treffer parkaen med bløte smell.

Lang pause på noe jeg gjettet var en hylle (siden tauene ikke ble dritstramme), deretter fortsatte lyden av øksene. Ganske nøyaktig etter to timer i ankeret mitt bånnet Odd Rune ut toppen og klarerte for videre framdrift.

Alltid en smule antiklimatisk å følge på topptau når noen har knust personlige barrierer, men var fin klatring bortsett fra alt vannet. Selv om pillaren er bratt og fæl var det fine ting å stå på, litt miniblomkåler hist og pist. Fulgte i tilnærmet god stil og prøvde å mindsette meg til skarpenden av tauet. Gode plasseringer, masse utristing, passe på pusten. Ble likevel grisepumpa ut av en annen verden, må enten bli sterkere eller mer effektiv. WI5 er ikke innafor ennå, men det er ikke uoppnåelig.

Fant hylla til Odd Rune hvor man kunne hvile helt uten øksene om det ikke hadde vært for et plagsomt sideveis drag i tauene. Fornuftige folk hadde sikkert satt stand der, men Odd Rune hadde fortsatt opp de siste bratte og latterlig tunge 15 metrene til toppen.

60m frirapell over en mindre haikjeft som truet med å briste da vi akte skrott og skrotum utfor. Gøy! Glissade nedover skråninga under fossen. Mer gøy! Miste stegjerna ut av sekken uten å oppdage det før ved bilen. Ikke gøy.

Sendewiener og perseis.

Tøftfossen

Kom hjem fra Australia altfor brun, savnet is. Odd Rune tok ansvar og staket ut kurs mot Tøftfossen. Mente vi måtte øve oss på alpinisme og bivvye på veien opp i kulda. Varmet opp med stabsfotball fredag ettermiddag og var ganske utslått i bilen fra Trondheim rundt halv ni på kvelden. Tok på oss skall og 40l fullstappet alpinismesekk i hodelyktlys ved Drivstua Stasjon før vi smøyg oppover. Vakkert, stille, men fullstendig utmattende med fotballsyre i beina. Peip mellom øra og fikk skylapper rundt øynene. Halveis oppi fjellsida kollapset jeg helt, så vi fant en skråning som skrådde litt mindre enn skråningene rundt og gravde ut en bivvyspot for teltet. Ferdig mekket og til sengs 02.30.

RAB hadde rett i sleep-limit på åtte kalde, det var såvidt det gikk. Trenger mer dun neste gang.

Treig start i teltåpningen morgenen etter. Odd Rune kokte havregrøt i kaffekjelen før han smeltet vann til resten av turen så resten av turen drakk vi saft med svidde havreubåter.

Syra hadde forsvunnet men beina var fortsatt slitne den siste kilometeren anmarsj. Hatet og skammet meg. Odd Rune var hare og dro på. Framme ved Tøft klippet vi opp og soloerte det første stykket. Odd Rune dro fortsatt utålmodig på og sparket masse is i huet på meg. Straffen for å være så jævla treig.

Første standplass - allerede fint og delvis eksponert. God is. Satte noen skruer, huke meg i le, sendte Odd Rune oppover. Hadde store ambisjoner om å strekke de 70 meterne tau helt ut, men tok til fornuften og etablerte stand rett under det litt brattere opptaket. Med mer hvile hadde kroppen kommet seg. Fikk neste taulengde, den strammeste. Det var ikke planen til noen av oss, men når man svinger, så svinger man. Gikk uansett fint. Bratte, korte opptak med banning, men fine hyller å hvile på. Glad da jeg vippet over kanten. Slakt lenger opp til jeg fant et fint platå hvor jeg tråkket gjennom slushlaget og kjente på tempen til elva. Gikk rundt og satte stand under det siste bratte opptaket.

Odd Rune freste opp sistelengden og sikret fra isøksene han hadde slengt inn mellom noen steiner. Det skumret svakt og vi spaserte over platået mot høyre i  selveste blåtimen for returen. Hadde eplekjekt takket nei til ekstrabatterier på vei opp, og det kvitterte hodelykten med ved å gå tom for juice. Rasjonerte fyrstikklyset som var igjen nedover. Noen av oss hadde sagt at stegjern ikke var nødvendig, og noen av oss gled på isen som et resultat av dette. Noen av oss skøyt videre fart nedover en 10-20m og stoppet mot noen behjelpelige stener i veien. Vådeskudd i fjellet. Vi tok på oss stegjernene i stillhet og lusket videre ned til teltet i stummørket. 10/10 would tour again.

CR: Østmarka Katteputten

På: Kaffelars, Paksel, Mikku (undertegnede)
Sted: Østmarka, Oslo
S&D Bulder: Det som ikke var vått

"Det er ganske bra å klatre like ved der jeg bor" er en frase Kaffelars ofte har sagt, men som jeg ikke har gjort stort med fordi det er utenfor Ring 3. Bylivet har gjort meg til en latsabb. Etter noen flasker vin plasserte vi det likevel i kalenderen, trygge fire uker fram i tid. Paksel ble invitert med, fordi han hadde fører. Føreren klarte han å rote bort.

Dagen kommer, sekker pakkes, og Paksel og jeg tar T-banen til Oppsal. I god joikaånd opptar vi flest mulig sitteplasser med de nyinnkjøpte crashpadene. Uvitende om hvor Kaffelars egentlig bor, soser vi rundt på Meny for å kjøpe mat (les: kjeks).

Her holder Tore til.

Mfw Paksel forteller om hvordan kidsa nå om dagen dualstrapper sekkene sine.

Eneste klatrefelt med eget skilt, og feltet med Østmarkas høyest gjennomsnittsgrad.

Lovnad om klatrefelt i gangavstand holder mål, for Kaffelars har hele Østmarka for sine føtter; fra Filmplaneten til Korketrekkern. Det foreslås en tur til Katteputten, og Kaffelars briljerer samtidig som kjentmann ved å navngi hele sju vann i Østmarka.

 Første stein som ikke er våt eller ubestigelig, er Doble bilringer. En flott oppvarmingsrute i form av På den andre kanten (4) styrker selvtilliten. Vi klinker derfor til med Makkaråni (5) og Helt på kanten (6A). Alt av høyere grader synes vi er for vått til å ta sjansen.

Kaffelars forteller om alle sju vann i Østmarka.

Sendecaps.

Doble bildekk.

Man trenger ikke crashpad for å spraye beta.

Utlånscaps.

"Tok dere noen bilder av meg eller?"

Undertegnede gir opp en spennende, men klissvåt rute på Kaffeveggen, før turen går mot Gjenforeningsveggen. Ved hjelp av underarmer, albuer og opprevne fingertupper setter vi Smartstart (6A+). Med selvtilliten på topp bestemmer vi oss for at dette får holde. Det er på tide å spise kjeks.

Crashpads gjør sittestarten overkommelig.

Kaffe og kjeks.

Vengetind -- Drømmediederet revisited feat. Knortesvaet

Råkjørte til Hjerkinn for å nå Snøhettaekspressen bare for å møte den på vei ut fra parkeringsplassen. Furtet litt i kantina før vi dundret videre til Romsdal og Vengetind. Var uansett meldt liten orkan på Snøhetta, og Internett beretter om kjipe rappeller allerede på 12 sekundmeter vind. Lengre sørvest skulle det være dårlig sikt, men bli sol utpå dagen etter. I Vengedalen var det folktetomt og tåketungt. Så ikke en dritt av fjellene rundt oss. Pønsket litt på anmarsjen og freste opp en Real av fiin gammel årgang. Campet på bordet i gapahuken -- NTK-medlemskap blir stadig mer etterlengtet. Flere av turrapportene på nett starer med mer behagelig utgangspunkt enn smått støl rygg og assorterte myggstikk.

Halvpin start med nok en Real i magen. Angret på dårlig proviantplanlegging. Trasket oppover lia 07.30 uten særlig sikt eller retning. Hadde dessuten glemt at Telenor har dårlig dekning nede i dalen, og Internett er ganske mye bedre hjelp for anmarsj enn Romsdalsføreren. Virret fram og tilbake før vi fikk dekning igjen og rotet oss borti noe sva langt til venstre for vanlig rute. Tåka og duskregnet gjorde fjellet glatt og ugjestmildt. Sverre så utpsyket ut og jeg begynte å lure på om dette var noen god plan. Fant ikke noen åpenbar vei videre, så vi satte oss ned og furtet stille. Fjellet ga faen. Bestemte oss for å snu. Så bestemte vi oss for å snu enda en gang og liste oss bare litt videre med tau og sikringer. Kom oss oppå eggen etter noen nervøse symaskinlegger på glatt sva.

Breakthrough på eggen -- tåka lettet, sola strålte, innsteget ble synlig, forelska i fjellet igjen. Skepsis vekslet i smil og framdrift. Førstelengden var grei opp til traversen til venstre under taket, hvor vått bjerg gjorde det litt ekstra psykende. Drømmediederet var til gjengjeld tørt og like fint som jeg husket det. Triviell travers over til Knortesvaet. Latterlig fin klatring oppover, og små kamkiler kombinert med en god del rustne gammel pitons i bjerget gjorde lengden mye bedre sikret enn ryktet hadde advart om.

Over svaet fortsatte tre lengder med små opptak og ellers klyving. Toppet ut i full sol over tåkehav med små tindeøyer. Vakkert. Spratt et par vørter før vi begynte på normalveien ned igjen. Husket den som kjip, men isen under snøflaket gjorde den enda kjipere. Insisterer på stegjern til hele følget neste gang. Resten av navigeringen gikk bedre og mye bedre enn sist -- fant en sti ganske langt til høyre i skaret som gikk hele veien ned. Tilbake ved bilen 01.45, dundret til Dombås for en stor superburger, og kjørte vekselvis glovarmt og iskaldt i bilen for å holde koken helt fram til Trondheim. Fin tur!

Lærdom:
- GPS-spor fra tidlige bestigninger er god hjelp. Sammenligne med kart på Ut.no eller lignende.
- Isete snøflak er dritt uten skikkelig fottøy.
- Ha litt teip i lomma så slipper du å blø ned hele knortesvaet fordi du har en liten rift i fingern

Pictaralbum:
https://flic.kr/s/aHsmif5hoA

Himmelstigen

Selnes inspirerer til æresfrykt, og ikke mindre etter det halvt mislykkede orienteringsløpet Steinar og jeg kjørte i veggen i fjor (vi vet fortsatt ikke nøyaktid navn eller grad på det vi klatret). Mer forberedt, med nyutdannet traddbrattkortkompetanse på laget, dro Sverre og jeg for å klatre Himmelstigen. Offwidth-uvitenhet og ubrukt sekserkamkile motiverte omtrent like hardt.

Glemte vann, så fylte sekken med vørterøl fra bilen. Det hadde regnet, så både lyng og lav på bjerget var fuktig. Vindstille, så knotten begynte å beite så snart vi stoppet bilen. Jaja.

Anyhow, innsteget, 4+-klatring, fint dieder og sparsomme bøtter, deretter 10m runout på enkel svaklatring. Sverre ledet neste (4) opp et like fint dieder og satte sin første halvveis naturlige standplass (rustne pitons hjelper alltid på psyken). Rakk å drikke en hel vørter mens han fumlet med standplassen. Deretter møkkatraversen over til skogen (4), med en liten alien og en liten curve nut i et rumperiss, deretter nye 10m runout. Myke sko med god friksjon samt nå tørt bjerg hjalp veldig. Selvtillit og godt tempo, i sterk kontrast til utpysinga i fjor. Feiret med vørterøl.

Fra skogen begynner moroa på Selnes: hovedveggen. Etter mye nøling bestemte Sverre seg for at han var en Klatrer, og ledet stødig, om ikke veldig selvsikkert og galant, oppover en fin 5-er. Litt irritasjon over undertegnedes formanende ord må ha opparbeidet seg siden han traff fint med en rød kamkile fra 4-5m. Jeg kvitterte med høye rop, selv om overraskelsen var langt større enn smerten. Trygt oppe på markert standplass, med behagelig horisontalt kløft i svaet til å stå i, markerte Sverre seg som en vordende alpinklatrer med trang til det smertefulle -- standplass ble istedet satt 4m lenger opp på to vinglende nøtter og med underlag uegnet for annet enn å strekke på leggmusklene. Nuvel. Etter å ha kommet opp senket vi standplassen ned til mer stabile nuts og det behagelige risset, før vi skålte i vørterøl.

Ifølge føreren kommer cruxet på 5. taulengde: grad 6, off-width. Alt så veldig greit ut helt til jeg sto inni det og krafset etter friksjon, takknemlig for gode sikringer, inkludert en Totem som kunne holdt en buss rett under. Jammet med kneet, stemmet mot glatt sten, trøkte inn en kamkile nesten blindt, raspet opp rack&ryggsekk, og kom meg gjennom via mine første knyttnevejams. Gledesbrøl. Deretter mer av det samme, men mindre overhengende. Opp til fineste standplassen -- to kvadratmeter plen i det fineste, peneste, kjempeste diederet jeg noensinne har sett. Deretter: Aldri undervurder gleden av å høre andremann streve på de partiene man selv har tilbakelagt. Hørte rykter om en heelhook og crimping på helt uanstendige steder.

Eplekjekk etter suksessen på offwidthen ville jeg opp til toppen kjapt og racket om til å lede siste lengde (6-, offwidth). Så grei ut, og risset innerst i diederet gir uendelig med sikringsmuligheter. Gikk løs med store kamkiler klare i hylsteret og stemte oppover mens jeg tenkte på Hazel. Satte den ene fireren jeg hadde med så høyt opp jeg turte, klatret 2-3m over denne og skulle sette sekseren, men fikk den ikke inn. For stor! Tenkte stygge ord, svettet, og ignorerte alle velmenende replikker nedenfra. Stealth-gummien smurte seg sakte nedover sidene av diederet. Bet i den sure pæra til slutt og kløyv nedover igjen til fireren. Fant et lite stykke ekstra bredt riss og presset inn sekseren der, nappet ut fireren igjen og fortsatte oppover. Tenkte på idiotien i å sette igjen den ene treeren vi hadde med på standplass. Gikk nesten til toppen av diederet og smalt inn fireren. Trygg. prøvde å presse meg inn i selve risset, men fikk dårlig friksjon og gled ned til fireren igjen. Tråkket på den, kjentes ut som en solid fjellhylle. Skammet meg litt, samtidig som jeg ikke ville tenke på konsekvensene om den vred seg. Stemming virket bedre. Vippet videre opp fra hovedformasjonen, men det brede risset fortsatte. Crimping, stemming, kneedrops, gastons, noe sidepulling, masse smøring. Lengden føltes hardere enn forrige. Jeg var sportsklatreren som ble satt på plass. Tidligere gradering på 5- er (var) en dårlig vits, vitne om fordums klatreres styrke, eller en bra utført sandbag. Langt oppi diederet før et lite opptak, med siste sikring 4m ned, uten noen kamkiler større enn rødt igjen, satte jeg min aller første faktiske nødvendige hex på tvers i bjergrisset. Føltes godt. Langt, langt over den igjen gikk endelig en rød kamkile inn i et smalere riss, og uværet lettet. Toppet ut til solskinn over Fosen. Flekket av trøya, spratt en vørter, satte på Toto og ropte sikrer klar.

Drakk opp resten av vørtern, sprang ned, NRK Klassisk i bilen, ryddet racket på ferga mens vi diskuterte klatreprestasjoner høylydt, feiret med første gang-burger på Superhero mens vi skulte på alle normies med behagelige liv uten klatring.

Personlig first ascent-liste:

Begge: Himmelstigen

Sverre: Klippet rustne pitons i bjerget

Sverre: Naturlig standplass (1,5)

Sverre: Taustandplass

Sverre: Droppe en cam

Ulf: Satte rosa tricam (uten at det bare var på tull)

Ulf: Satte en hex (uten at det bare var på tull)

Ulf: Offwidth i bjerget

Ulf: Grad 6 på naturlig

Når klatringa er kjedelig og man trenger mer krydder på taulengden sin

Svatraversen som psyka meg ut i fjor. Fortau i år.

Sverre crusher på den fine femmer-lengden

Dagens fjerde vørter 

En fin mark vi fant

El Selcap-selfie

:)

CR: Hell 11.06

På: Dessverre, Hovdegjengen, Megselv.
Forhold: Ustabile skyer, smådrypp og ellers veldig crispy.
S&D: Lysere Tider

Siden New Wave er dritsoft var dette årets første ordentlige Hell-tur. Kommunikasjon er vanskelig, så vi brukte 1,5t på å forflytte oss fra TRD til boltene. Siden værmeldingen var ustabil hadde vi alle 125 ruter for oss selv. Perfekt. Varmet opp med å henge litt på På Rygg, Aldersheim, Negervold, som alle var tyngre enn jeg husket. Sverre var svakere enn jeg husket, sikkert på grunn av noen stygge klatreavvik den siste uka. Steinar var sterkere enn jeg husket og kruset alt uten å stramme leppene.

Druste på Lysere Tider, og fikk Steinar til å henge opp slyngene siden han hadde ubegrenset med overskudd. Klatringa var brutal og bruteforce-basert, men likevel onsight. Kudos! Inspirert gikk jeg på med smidig teknikk etter forrige helgs Hugaas-coaching. Delvis motivert av stadig mer misunnelige Hovde-øyne klippet jeg også flashen, og det uten prustepesing. Har ikke like mye styrke, men vinner litt tilbake med smidig beta (når den ikke er lengdeavhengig). Etterpå prøvde jeg Et studie i grønt som virket ballehard for graden.

Hjem med vørterølsmak i munnen.

I bildet: E6. Ikke i bildet: Bilen som skal plukke meg opp.

Sverre gunner på Aldersheimen mens han stønner rundetider fra Lofoten rundt og latinske navn på betennelser.

Sverre og jeg koser oss på vørterøl med biltur. En haiker hadde sneket seg inn i bilen, og her snek han seg inn i bildet.

CR Kamberget og Mjønes

Hvor: Kamberget, Mjønes
På: To taulag, Michelle og Kristian, Thomas og Undertegnede
S&D Sport: Laksetrappa, Storsteinbiten, Fotografbalkongen, Erasmusparty, Pies de mar
Trad: Via Maurtua, Havfruen, Homer canary, + (7ern i Trønderrock),

Tur til Kamberget. Thomas har kjøpt seg California Camper og i den føler vi oss som erfarne klatrere. Kjørte ned torsdags kveld og fyrte opp kveldsmat mens Kristian og Thomas gikk Fotografbalkongen (4+). Deilig å være på tur istedenfor å drikke seg full med unge masete medstudenter.

Kamberget er som Kongeveggen. flott bratt klatring i flotte omgivelser. 

Fredag åpnet Thomas ballet med onsight av av Erasmusparty (5+) og undertegnede fulgte opp med å flashe Storsteinbiten (6). Kristian og Michelle gikk Via Maurtua (4 nat.) og Homer Canary (4 nat.).

Kristian hadde tatt seg bryderiet med å oppdatere Trønderrock med siste nytt fra tindegruppas føreroppdateringer og det medførte til at vi endte opp på et krimpehelvete av en rute mellom nr 9 og 10 i føreren. FA David Koch i 2014, grad 7-. Etter tre fall på samme sted og mange gloser i veggen
om at denne hvertfall var 7 om ikke hardere, bestemte vi oss for å ta lunsj etterfulgt av bading.
I mens hadde Michelle og Kristian rukket å gå Pies de Mar (6-) og hengt litt i Laksetrappa (6+).

Vi liker oss bedre i veggen enn i vannet

Etter lunsj gikk Michelle og Kristian Havfruen (5- nat.) og kjemperissdiederet (nr 7 fører, 4- nat.).
Undertegnede hang en siste gang i krimpene uten resultater. Klagde til Ulf over messenger, men fikk bare spydigheter servert tilbake. Klassisk klubbklatring. Vi flyttet oss bort til laksetrappa, og Thomas
gikk den litt for lett. For undertegnede ble det nok en nedtur. Sliten og lei avsluttet vi(jeg) klatringen
med å sikre Thomas på riss i kjempediederet.

Utover kvelden kom det to kvinnelige klatrere som slo telt litt lengre oppe. Overhørte hun ene si til
venninnen at hun gledet seg til å prøve et av de lukkede prosjektene i fører gradert 7+. Jøss, tenkte vi, og fulgte spent med. Mistet fort interessen da de rigget til topptau og hang i selen fra start til slutt. Senere kom de ned forbi oss for å bade mens vi satt og slappet av i solnedgangen. Toppløse. Litt uvant med så frisinnede kvinner, men utsikten var det ikke noe å si på, så vi ønsker de lykke til med prosjektet sitt, og håper de er der neste gang vi besøker cragget.

Utpå natten kjørte vi innom Mjønes og overnattet på parkeringsplassen like ved veggen. De 20 kronene i avgift det var skrevet om i føreren hadde blitt høynet til 40, men ingen av oss hadde mynt,
så vi re-høynet med en langefinger og snek oss inn. Cragget er typisk for ruter i skogen. Bratte skråninger og en del mose de første meterne. Rutene er hovedsaklig sva. Delte oss inn i samme taulag og trad-duoen gikk  for Snillturen (4-) med retur til fots, før de snek seg opp Åge på tur (5).
Vi hoppet inn på Fire pils og en pizza (5-) og Eskhil Forever (6). Fikk inn onsighten på Eskhil etter mye om og men, og med ett var gårsdagens fiaskoer glemt. Yr hadde meldt regn fra kl 13, og bommet med småpene 5 minutter. Ikke helt fornøyd med å måtte dra så tidlig, men vi skal jo tilbake. Står i fører at man bør være obs på flått i området, og det stemmer. Hjemturen ble et eneste stort gjesp, kun avbrutt av sjokolade fra bensern.

CR Trollalol #1

Hvor: Trolla, Høvringen
På: Jørn, Leif Erik, Undertegnede
S&D: Pura Emoción, Pinchern, Jonathan

Lite pressing av grader i år, men mye komfortklatring og sending av endagersprosjekt rett under eller på persegraden. Blir sterkere, men egentlig ikke i toppen. Nuvel.

Pre-moldejazz: Kjørte til Høvringen med Jørn som viste fram en ny sten. Pura emoción (6A) var akkurat innafor for begge, men ubalansert bulder - lett start og litt psykende topp. Etter å ha vært feige i ca. én time mannet vi oss opp begge to og sendte. Knotten spiste oss opp, så vi flyttet oss til Trolla hvor jeg fikk beta til Pinchern som Jørn dedikerte store deler av 2016 til. Med mye hjelp, pushing og motivasjon fra tribunen kom jeg opp til slutt, til tross for etterhvert blodige ankler og oppraspede leggskinner. Bra dag.

Post-moldejazz: En skakkjørt hviledag mellom to lange eventyr endte på Trolla hvor Leif Erik og Jørn viste veien til Jonathan -- etter sigende en billig 6C. Kanskje så, men vanskelig nok for meg.

Prøvde så godt vi kunne å slenge med kjeften mot personkarakteristikker og klatreskills, men funket bare sånn halvveis. Savner Eirik.

Andre høydepunkt: en mor som hadde med seg sine to små barn for å buldre, de tafatte forsøkene på Egghoppern, og tordenværet som kom durende. Nok en fin dag.

Prestasjoner ble dokumentert med VIDEOTEKNOLOGI -- klikk for å bli sendt videre til VIDEONETTSTED.

Prejazz: Jørn ler av forsøk #32. Ankelen piper, men har blitt forbundet med en sokk.

Post-jazz: Leif Erik er hundre meter lang, har en ape på +20 og viser oss hvordan man går ståstarten. Jørn ignorerer ignorer kameraet-kommandoen.

Superego på Ravnfloget

På: Magnus, Ulf
Forhold: Eksponert og tørt
Hvor: Ravnfloget, Julsundet
S&D: Superego (6)

Ravnfloget i all sin prakt post-klatring

Eks-moldenseren in persona satt med bilen full av fjellrakkel, men ingen til å holde tauenden. En kontaktannonse på FB senere meldte Magnus seg som klatrekompanjong til en ettermiddagsutflukt i Julsundet. Det er pinlig å vite så lite om nærcragget til fødebyen, men bortsett fra en spinkel topptauekspedisjon ført av Ragnhild for sikkert ti år siden har jeg aldri vært der med svasko på beina. Magnus pekte ut Superego som en mulig rute, og jeg hadde blitt med på hva som helst om det hadde fått meg opp fra bakken.

Berget, Ravnfloget, er en flott klippe rundt svingen på Moldehalvøya. Utsikten er derfor ikke hele panoramaet sørover med ørti tusen fjelltopper, men heller rett vest inn i Otrøya-massivet flankert av noen sunnmørsalpetopper til venstre og Gossen til høyre. Med kort avstand til sentrum og mange ruter i det behagelige medium-minus-til-hardt-minus-sjiktet på både egne sikringer og bolt, er feltet det perfekte bycragget. Litt som en nærvariant av Størenhammeren med havblikk og uten E6 oppi trynet ditt.

Visse opplevelser i Ecuador førte til at jeg har for tiden har trust issues til portable sikringer.  Grad seks i fjellet er uansett fortsatt hardere enn hva jeg leder komfortabelt, så Magnus fikk/ble spurt pent om å gå i skarpenden. Med baktung ryggsekk var ruta rett og slett tidvis skikkelig tung å sekundere, men den framførte et godt forsvar av de tre stjernene den har i føreren: Fin klatring i dieder, riss, pockets, hullformasjoner, stemming og tidvis en liten krimp. Gode sikringsmuligheter også, selv om man kanskje skulle hatt flere små kamkiler enn det vi hadde. Anbefales!

Fra standplass på første taulengde. Magnus skimtes høyt oppe til venstre.

Millionutsikt

Magnus fikser rapellen fra toppem

Plastisk Progresjon

Gikk et sort bulder i dag uten å jukse altfor mye. Horing etter oppmerksomhet eller ikke; dette er en bitteliten minimilepæl.

CR: Harbak, eller: Ankelen, hurtigruta og månen

Hvor: Harbak
Hvem: Odd-Rune, Eirik, Gaute, Undertegnede
Forhold: Skyfri høstsol og coldwindycrispy
Sendt: Masse småfjas mellom 6A og 6B


Trøndelag har værmessig hatt en bra høst, og da mener jeg uvant bra i en størrelsesorden og skala vi bare kjenner fra litteraturen. Klatreturer har blitt planlagt nesten uten å sjekke yr! Dette ble utnyttet med en todagers på alle såre buldrefingres favorittcrag, Harbak.

CR: Søndagstur til Harbak

Eirik reklamerer for TikkEtikkWorkShop16 (#TEWS16). Jørn svelger agnet, Stacy fordømmer alle.

På: Stephen, Eirik, Stacy, Jørn, Ulf

Forhold: Solindusert svettesleipt

S&D: Konveksjon (6A(+)), Fløtt dæ Stord (6B), ikke Jorda rundt (6B)

Solvarsel på Yr betyr å dundre utover Fosen i hundre. Buldregudene krevde sitt offer, og vi ærbødige disipler tilbød ydmykt vår fingertupphud på deres alter.

Hornet inviterer, men ombestemmer seg (eller: En ereksjon er ikke nødvendigvis en invitasjon)

Eirik, Per Arne og Odd Rune poserer for bandbilde til indiepønk-ensemblet
"They Might Be Climbing Goats". Romsdalshorn i bakgrunnen.

Høsten omfavner nok en gang Trøndelag, og i bakhodet ruger bekymringen om at vi ikke får gitt kamkilene våre sesongens stipulerte antall riper og slitasjemerker. Per Arne, Eirik, Odd Rune og megselv kuppet helgens usikre værvindu i Romsdalen for å ta hornet. Yr, Storm, Abraham og de andre profetene vinglet mye, men én ting var i alle fall sikkert: Været skulle bli bedre utover søndagen. Det hjalp ikke mer enn litt der vi sto ved Vengedalsvannet lørdag kveld med duskregn i barten og dårlig utsikt til fjell.

Alle dessa bulder som kom och gick...

Det er sjeldan eg spør meg sjølv kvifor eg driv på med dette. Unntaket er når eg ligg med blødande fingre under eit bulder eg har dutte av alt for mange gonger. Glippa det eine flyttet eg har prøvd på heile sumaren nok ein gong. Da kan det dukke opp flyktige tankar som "Kvifor i svarte satan driv eg på med det her?!".

Men der låg eg altså, ein junikveld og kjika opp på denne vesle steinen eg allereie hadde investert fleirfaldige timar på. Foten hadde poppa nok ein gong, og tuppen av langfingeren hadde ei djup flenge som blødde godt. Nok ein gong hadde dei kvasse krimpane på veggen over meg vunne over kroppen min. Det var berre ein ting å gjera; Finne fram kaffe og kvikk lunsj og sjå sola gå ned over kvitveis, skog og stein. Liten skuffelse, stor kvardagslykke. Ein dag skal eg klatra over kanten på denne steinen, og nett som Sisyfos er det berre å setja seg ned under ein ny stein og byrje ein ny kamp.

CR Harbak

 selfie + (Superhero-pose * på vei til Suprhero-burger) = illustrasjonsbilde med semimorsomt ordspill

På: Steinar, Eirik, Meg.

Forhold: Superb excellento perfectissimo

Sendt: Kosedyret ståstart, Pompel, og et tilfeldig utvalgt truser, lepper og annet lett Harbakdrit

Fraværende: Jørnebestanden </3

Tusen millimeter regn på lørdag skremte Klatreklubben fra å gjennomføre Harbaksamling -- våknet selv lørdag morgen med både promille og fyllenerver av drypp fra det satanisk plasserte skråvinduet over senga. Værmeldinga lovte likevel kanonforhold på søndag. Litt skeptisk kjørte Eirik igang mobiliseringsmelding lørdag kveld, og Steinar svarte overbevisende at han ville ha med en random utveksklingsstudent han hadde truffet på byen. Vi vanlige tre endte likevel opp i mopeden til Eirik og dundret utover med helligdagsrespekt for fartsgrensene og annerkjennelse for det nylagte underlaget som legges ut til jagerfly og vindmøller.

CR: Kongeveggen

CR: Kongeveggen
På: Thomas og Steinar
Forhold: Godt og varmt.
Frafall: Ulv og Goethe

Etter en tung sommer med alt for mye jobb og sporadisk buldring på senteret var det en fryd å igjen sitte i bobilen til Thomas, som gjennom det siste året har blitt ensbetydende med gode opplevelser. Avreise 10 sharp søndags morgen var desverre litt i overkant tidlig for resten av det planlagte følget som hadde tilbrakt helgen i beruset tilstand på Pstereo.

Cragget ligger idyllisk til rett ved fjorden, med tilgjort sted for leirbål og ville bringebærbusker. Selve veggen er en loddrett stabel av blokker med sprekker og lister som gir variert og teknisk krevende klatring. Ved ankomst sirklet to havørner over oss, som for å understreke at denne veggen var helt spesiell, også i dyreriket.

Siden rutene er 6- og hardere, var det lite rom for å åpne rolig, og vi ble enige om å gå alle 6'erne for å få inn godfølelsen. Med to måneders klatrefravær grunnet fingerbrudd holdt Thomas forventningene nede, og fokuserte heller på gleden av å endelig være igang igjen. Undertegnede var bedre mentalt rustet etter å ha tøyd grensene på tradisjonell klatring med Ulv og Mikkuchan tidligere i uken. Thomas åpnet festen på Magnus Berrføtt (6-), en forholdsvis kort rute, men som tross lengden bød på nok av problemer. Deilig å få pushet comfortsonen etter lang tids fravær av vertikale utfordringer. Ivrig etter å klatre kalket jeg opp både før og etter innbinding, noe som fikk Thomas til å nevne at det var noe kjæresten hans også alltid gjorde. Uanfektet av sammenlikningen klatret jeg oppover med håp om å cruise inn flashen, men støtte fort på problemer og måtte slukøret be om råd nedenfra. Thomas gjorde opp for seg med god beta.

Etterpå gikk vi over på Kronprins Håkon (6-), en fin rute som kan forlenges til Kong Olavs mén (7-), men i tråd med planen holdt vi oss til 6'erne. Neste på menyen var Prinsesse Madeleine (6), en meget fin rute som strakk seg opp hele veggen. Prøvde en håndjam i slutten uten suksess, da kløften var noe for bred.

Lunsjtid og Thomas disket opp med kald byggrynsgrøt utgått på dato, som vi spritet opp med banan, nektarin og selvplukkede bringebær. Min smakte i overkant syrlig, men presset ned halvparten siden min makker ikke hevet et øyenbryn over smaken i sin.

Etter lunsj var vi klare for en siste rute før hjemreise. Siklet en stund på Cleopatra av Egypt (7/7+) som inneholdt flere parti som så flotte ut. Dog hadde vi litt dårlig tid, og valget falt til slutt på Märthas engler (7-). Jeg gikk først og klarte med nød å toppe ut på første forsøk. Klatret meg skikkelig inn i vanskeligheter i toppen, da en serie med dårlige tak gjorde det både vanskelig å klippe og komme seg videre. Thomas bandt seg inn i andre enden og klippet seg ut på vei opp. Fikk servert litt beta, og fant en bedre løsning i toppen. Meget bra klatring! På veien hjem plukket vi med oss en halvkilo blåbær.

Vi gleder oss allerede til neste gang, hvor vi fortsetter på 7'erne med blant annet Prinsesse My (7) boltet av Arve "eg er en kileklatrer" Stavø.

Kronprins Håkon (6-)

CR: Trolla

På: Solo i skauen
S&D: Sjustjernebulderet (6C+)
Forhold: Tøndersk Trolla -- alltid 10% fuktig

Blogger (forgrunnen), Ghetto 7A (bakgrunnen), skuffelse (overalt)

Jazzdetox på Vengetind

Vengetind på sitt aller vakreste -- besudlet med snø i alle renner, og hvilende på en tjukk tåkepute.

Vengetind er det vakreste ikke-falloslignende fjellet jeg vet om. Taggete, høyt og mektig, men veltet over på siden, uinteressert i hva de to nærliggende kjendisene, vårkåte Romsdalshorn og risikosøkende Trollveggen, har å melde. Fjellet kan selvfølgelig klatres.

Bakrusen etter årets jazzfestival rakk akkurat å snurpe nederste del av svelget før en halvveis alpin start mandag morgen sendte Per Arne og undertegnede i retning Vengedalen. Pit-stoppen på Shell tok for mange minutter for å rekke ferga vi siktet på, men da med oppracking, pakking og gassblusskaffe på fergekaia som konsekvens. Mot Isfjorden snakker vi ikke om at vi begge er nybegynnere som skal prøve å gape høyt, men gleder oss i stedet over værmeldingsterningen til Yr.

Drømmediederet lokket -- navnet på ruta bestående av seks taulengder og selve filet mignonen -- et femti meter høyt innoverhjørne med et knyttnevebredt riss gående hele veien. Hans Christian Doseth sjølan gikk selv ruta som den første i 1984, litt til venstre for den enklere ruta Vesteggen med romsdalsstjerna Knortesvaet. Når ellers adjektivknappe romsdølinger skriver "utrolig fint" i føreren, så stoler vi på dem.

CR Hell 22/6

På: Anders og Steinar
S&D: tøser, men ikke tasser

Anders utsetter flatanger til torsdag, da han mangler buddies å klatre med og ikke er typen som trenger seg på. Jeg spurtsykler til Ranheim etter jobb med en smurt lefse som proviant i sekken. Håper Anders disker opp med mer frukt. På parkeringen ved stadion står det et tjuetalls biler. Kanskje alle er her for å spille fotball? Vi går spent opp til veggen.

Helleristning med 5er rutene er smekkfull, men vi får skvist oss inn og gått peklo 5- og på rygg 6. Overhørte en ivrig fyr si til kjæresten sin at det var forskjell på norske og franske grader, og at det fantes ruter så harde at de ville fått både 10, 12 og kanskje 14 i norsk grad. Nuvel. Anders har lest på 8a.nu at harrytøser skal være en soft 7'er. Jeg går først og synes den er alt annet enn soft. Sliter med å finne de gode takene og kjenner at konglomerat begynner å gå meg på nervene. Pumper ut tre ganger før vi tar en pause og går inn i negerens vold isteden. Hviler/sikrer mens Anders cruiser den lett som ingenting. Stoka over Anders prestasjon går jeg tilbake på harrytøser og pumper ut en gang til,  men finner en brukbar beta. Anders flasher den irriterende lett med samme fremgangsmåte. Etter en banan og litt sjokomelk får jeg samlet nok krefter til å endelig sende den selv.

Vi fortsetter på harrytasser ved siden av, da den har samme starttak og grad. Anders går på og klatrer seg bort mellom andre og tredje bolt. Blir bare rot når man ikke kan bruke beta fra forrige rute. Etter litt henging får jeg prøvd meg og gjør samme feil. Nekter å gi opp og går for noe som ser ut som en jug, men som viser seg å være en antijug. Fallet stoppes elegant ved å knuse venstrehælen inn i innsteget.

konglomerathelvete

En dame går forbi og tilbyr oss isposen hun har i sekken. Dessverre har den smeltet. Litt usikker på hvordan det står til med foten halter jeg meg bort for å sikre Anders på gammel erik, en 7- som visstnok også skal være fin ifølge 8a.nu. Anders pumper ut jevnlig mens han kaver seg gjennom våt mose. Etter en god del henging i tauet får han klippet ankeret, og vi pakker sammen. Klokka er nå passert 2230 og vi er de eneste igjen på cragget. På veien hjem disker Anders opp med flere økologiske pærer og bananer. 

CR Hell 20/6

På: Anders og Steinar, to eks-crossfitere, med kun fingerstyrke igjen.
S&D: aldersheim og negervold.

Anders, en kompis fra de glade crossfitdagene tok turen fra Sogndal til Trondeim og skrev et sted på fjesboka at han ville klatre. Ulf snappet opp meldingen og fikk gitt beskjed. Jeg var ferdig på jobb 1730 og spurtsyklet hjem for å stå klar kl 18. Lenge siden jeg har sett Anders og lurer på hvor lenge han har klatret. Er det ikke bare skibomser i Sogndal?

På vei til Hell melder Anders at han har klatret et par 7'ere og har tatt turen nordover for å delta i den årlige festivalen på Flatanger. Selv har jeg en 7'er i beltet fra før, the undertaker for bare en drøy uke siden, så dette lover bra. I tillegg har Anders med en hel kasse økologisk frukt han fikk av en tilfeldig eldre herremann på Ranheim. Jeg erkjenner at middagen ble skippet, og alt jeg har med er en dobbel smurt lefse, dog med et samlet energiinnhold på drøye 1000kcal. Vi fyller sekken med frukt og trasker opp til veggen.

Vel oppe varmer vi opp på Ekstremsport 5, ut av mørket 6 og mørkets første 6, før det bærer mot hell aldersheim 7-. Anders klatrer først og vil onsighte. Kommer til det tricky midtpartiet, klatrer litt feil, men henter seg mesterlig inn igjen og sender. Jeg går den etterpå med beta fra forrige uke friskt i minne. Vi forflytter oss bort til i negerens vold 7-, en populær rute både i føreren og på 8a.nu, som Anders sverger til. Siden han er gjest på cragget, får han klatre først igjen. Det går tyngre nå, og Anders melder megapump. Lite overhengsklatring i Sogndal fåsds. Ivrig etter å sende gir jeg alt fra start og takene sitter godt hele veien. Anders jobbet litt til med ruta uten å sende, men pugger inn en godt beta til neste gang. Fornøyde rusler vi  ned og avtaler en tur til etter Flatanger.

Note: OP tar selvkritikk for manglende bilder. Dessverre blir det ingen bilder i neste post heller.