Jugebenken: Hornet inviterer, men ombestemmer seg (eller: En ereksjon er ikke nødvendigvis en invitasjon)

Eirik, Per Arne og Odd Rune poserer for bandbilde til indiepønk-ensemblet
"They Might Be Climbing Goats". Romsdalshorn i bakgrunnen.

Høsten omfavner nok en gang Trøndelag, og i bakhodet ruger bekymringen om at vi ikke får gitt kamkilene våre sesongens stipulerte antall riper og slitasjemerker. Per Arne, Eirik, Odd Rune og megselv kuppet helgens usikre værvindu i Romsdalen for å ta hornet. Yr, Storm, Abraham og de andre profetene vinglet mye, men én ting var i alle fall sikkert: Været skulle bli bedre utover søndagen. Det hjalp ikke mer enn litt der vi sto ved Vengedalsvannet lørdag kveld med duskregn i barten og dårlig utsikt til fjell.

Baksetet spør om framsetet kan flyttes litt fram.
Framsetet svarer "ja, det er mulig", uten å gjøre noe.

Med fire bestemte menn på tur blir det passe høkkert over hele linja. Pedantisk ordkløyvefest i bilen og innkjøp av billig kokegropkjøtt på Oppdal ("Det ble veldig godt og var raskt unnagjort sist!" -- turdeltaker). Framme ved basecamp manglet vi spade til å grave med, og i skumringen satte jeg opp teltet over en stinkende ruke av uidentifisert opphav. En gammel, halv spade ble funnet i gapahuken, noe som reddet både grop og teltplass. Middagen ble servert 00.30 etter at de to deltagende alkoholaspirantene hadde fått i seg en solid dose av både bortelagd og hjemmelagd ildvann.

Dagen derpå våknet vi av hverandres snorking akkompagnert av litt tyngre enn lett regn mot teltduken. Alpin start ble satt på snooze, og da vi vaklet ut av teltet en time senere var det ingenting som tilsa tur. Skyene lå tett, og vannet falt stritt. Vengetind syntes knapt, der vi satt ved foten av massivet. Under frokosten var moralen lav. Vi diskuterte alternativ, og å snike seg inn på Trollveggen bakfra ble vedtatt som en "jaja vi har jo kjørt langt"-løsning. Men så lettet regnet litt, og skyene skled til hver sin side fra bauta-ereksjonen innerst i Vengedalen. Hornet forfører som et lettkledd ludder av en sirene, og et alternativ til alternativet ble vedtatt -- vi går oppover og så ser vi hvor langt vi kommer.

Tåkelandet Romsdalen

Berget oppover eggen var vått, men mindre glatt enn fryktet. Sekken lastet med kamkiler og tau var rene bjella for bikkjene til Pavlov -- sikkelet renner når svett selvrealisering manifesterer seg. Digg med tur og hurtig anmarsjtempo. Langt foran oss så vi et par personer. Flere hadde carpe diemet åpningen i skydekket.

Per Arne joiker seg oppover røysa
bedre kjent som Romsdalshorn

Vel oppe ved Gapet, der eggen knekker ned noen meter før hornet starter, ventet beslutningen om å snu eller ta på seg sæle, men da var det for sent. Etter litt nøling klyvde vi oppover de to første ranglelengdene. På standplass ved første ordentlige lengde møtte vi damen -- heretter kalt Hill siden jeg ikke spurte om navnet hennes -- i taulaget vi hadde sett tidligere. Mannen -- heretter kalt Slingsby -- var nesten oppe ved andre standplass. Vi fiklet opp et par standplasser selv og gjorde oss klare til å klatre, og Per Arne forsvant oppover i skarpenden av tauet.

Her tar narrativet en vending. Like sant som at Romsdalshorn er av de vakreste fjelltoppene vi har i Norge er det at spesielt Nordveggen er full av løse steinblokker. Slingsby, nå på andrelengden, skubbet litt på en sten som lå løst, noe som satte en større blokk i bevegelse. Fjellet rumlet, flere ropte "stein!", og blokka deiset ned i røysa under hornet et stykke unna oss. Dårlige vibber. Vi tre på første standplass lagde et regnestykke av sen start, fuktige forhold, og nå et fjell som protetesterte mildt mot å bli klatret på, og iverksatte umiddelbar snuoperasjon som løsning. Per Arne klatret videre til andrestandplassen så vi kunne få med oss utstyret vi hadde satt, og jeg sekunderte opp, og der fikk vi hilst på Hill & Slingsby og snakket om det som hadde skjedd. Det ene halvtauet deres og en slynge hadde blitt kuttet av blokka, og Slingsby hadde skrapet opp skuldra, men ellers var alle i godt behold.

Etter en rappell ned til resten av gjengen deklarerte Per Arne at dagens topp var nådd og vrei hodet av fire miniatyrflasker tysk urteildvann. Etterpå trasket nedover eggen i det stadig finere været. Avmarsjen gikk for en gangs skyld i rimelig middagstid. På vei oppover Romsdalen hadde været klarnet helt opp, og bare en liten tåkedott hang igjen rundt foten av hornet, på vei ned til tåkebassenget i Vengedal. Burgerne til den søndagsåpne grillen på Oppdal var elendige.

16 timers forspill for fem sekunders dramatikk, uttrekning, og deretter oppklarende samtaler var kanskje ikke årets store klatreprestasjons-klimaks, men viktigst var det at turen var utrolig fin, helt uavhengig av løse blokker. Mesteparten av hornet står alltid til en annen gang.