Jugebenken: Jazzdetox på Vengetind

Vengetind på sitt aller vakreste -- besudlet med snø i alle renner, og hvilende på en tjukk tåkepute.

Vengetind er det vakreste ikke-falloslignende fjellet jeg vet om. Taggete, høyt og mektig, men veltet over på siden, uinteressert i hva de to nærliggende kjendisene, vårkåte Romsdalshorn og risikosøkende Trollveggen, har å melde. Fjellet kan selvfølgelig klatres.

Bakrusen etter årets jazzfestival rakk akkurat å snurpe nederste del av svelget før en halvveis alpin start mandag morgen sendte Per Arne og undertegnede i retning Vengedalen. Pit-stoppen på Shell tok for mange minutter for å rekke ferga vi siktet på, men da med oppracking, pakking og gassblusskaffe på fergekaia som konsekvens. Mot Isfjorden snakker vi ikke om at vi begge er nybegynnere som skal prøve å gape høyt, men gleder oss i stedet over værmeldingsterningen til Yr.

Drømmediederet lokket -- navnet på ruta bestående av seks taulengder og selve filet mignonen -- et femti meter høyt innoverhjørne med et knyttnevebredt riss gående hele veien. Hans Christian Doseth sjølan gikk selv ruta som den første i 1984, litt til venstre for den enklere ruta Vesteggen med romsdalsstjerna Knortesvaet. Når ellers adjektivknappe romsdølinger skriver "utrolig fint" i føreren, så stoler vi på dem.

Bilen ble parkert i Vengedalen, og vi pekte ut og gikk linjene vi krampeaktig prøvde å abstrahere basert på de ti korte linjene i føreren om den "2-3 timer" lange anmarsjen. Litt over fire timer senere sto vi ved innsteget, og Per Arne falt på sverdet om ta førstelengden -- fint opp et stykke, og så en psykende travers til venstre som står i 5-. Helt innafor, selv på første klatretur i fjellet, men gjort noget komplisert av en meget effektiv taudragsdemonstrasjon. Neste taulengde er selveste Drømmediederet, og det er perfekt, helt perfekt. Det føles tilrettelagt uten å være lett. Like enkelt å sikre som kursrutene i Kaldklova, men med et deilig dieder og mange hundre metre kil i magen under føttene. Tredje taulengede er nesten like fin, og mye lettere -- et fint plaster på såret for den som ikke får lede Drømmediederet. Fjerde, femte og sjette taulengde er ikke så mye å skryte av, men fortsatt grei klatring. Crescendoet svekkes likevel av at høydepunktet kommer så tidlig.

Per Arne sekunderer Drømmediederet.

Toppen er likevel majestetisk. Masse vind, skarp egg, utsikt ned på den andre siden, og flere desiliter mestringsfølelse. Vi var sent ute og litt nervøse for hvor enkelt det var å finne Normalveien nedover, så vi dropper å klyve helt opp til toppen for i stedet å traversere nordover. Der fant vi både ly og utsikt over turen hjem igjen. Per Arne introduserte to nye tradisjoner: #1 Underberg på toppen av alle fjell, og #2 Moldejazzen avsluttes alltid høyt over havet. Resolusjon enstemmig vedtatt 22:30, 1850 moh.

Nedover. Mye sva, litt vått sva, noen snøflekker, et par væskende snøsmeltebekker og aktiv vardeleting senere, ble det mørkt rett før vi ankom skaret hvor snuten snus 90 grader og resten av turen nesten går rett ned fjellsiden mot bilen. Hodelyktene var selvsagt med, selv om et sekketrykk hadde nesten tømt batteriet på den ene. Tastelås på neste tur!

Per Arne (i forgrunnen), fjellene (i bakgrunnen) og Normalveien (omtrent midt i mellom).

Mye løs stein ned skaret og ura, og nesten nede ved et langt snøflak vi hadde planlagt å ake, gjentok fenomenet seg fra juli i fjor: Tåka fylte Romsdalen, trøkket mot Romsdalseggen, og veltet inn i Vengedalen. Mindre enn ti minutter senere var det dårlig sikt og krisemøte. Enda ti minutter senere hadde tåka lettet en smule (eller rettere sagt steget forbi oss) og pulsen sunket, og aketuren startet.

Etter aketuren er det lite å skrive om. Mørkt og lavt blodsukker. Den siste timen gikk trasig og sakte nedover. Lunken cola Per Arne hadde gjemt unna i bilen smakket manna og himmel og enhjørninger. Vi fant ikke fyrstikker, så etter et par dårlige Macgyver-forsøk på å tenne gassblusset med sigarettenneren ga vi opp og kjørte nordover. Sovnet og hadde mareritt om å falle ned fra fjell og festivalarrangement som går til helvete. Per Arne stoppet bilen for en halvtimes blund selv midt i gokk. Ankom Dombås og døgnåpne burgersjapper med kaffeautomater på morgenkvisten -- vi tygget og drakk liv i to slitne kropper.

I morgenlyset over Dovrefjell sammenlignet vi livsnarrativ og diskuterte Store Problemstillinger, rusa på koffein, søvnmangel og fjellbonding. Kollapset i senga 09.30, og Per Arne rakk vannshowet med sjef Bruce samme kveld. Hverdagen ruller videre, om enn med forpult stive lår.

COMMENCE FLERE BILDER