Vengetind -- Drømmediederet revisited feat. Knortesvaet

Råkjørte til Hjerkinn for å nå Snøhettaekspressen bare for å møte den på vei ut fra parkeringsplassen. Furtet litt i kantina før vi dundret videre til Romsdal og Vengetind. Var uansett meldt liten orkan på Snøhetta, og Internett beretter om kjipe rappeller allerede på 12 sekundmeter vind. Lengre sørvest skulle det være dårlig sikt, men bli sol utpå dagen etter. I Vengedalen var det folktetomt og tåketungt. Så ikke en dritt av fjellene rundt oss. Pønsket litt på anmarsjen og freste opp en Real av fiin gammel årgang. Campet på bordet i gapahuken -- NTK-medlemskap blir stadig mer etterlengtet. Flere av turrapportene på nett starer med mer behagelig utgangspunkt enn smått støl rygg og assorterte myggstikk.

Halvpin start med nok en Real i magen. Angret på dårlig proviantplanlegging. Trasket oppover lia 07.30 uten særlig sikt eller retning. Hadde dessuten glemt at Telenor har dårlig dekning nede i dalen, og Internett er ganske mye bedre hjelp for anmarsj enn Romsdalsføreren. Virret fram og tilbake før vi fikk dekning igjen og rotet oss borti noe sva langt til venstre for vanlig rute. Tåka og duskregnet gjorde fjellet glatt og ugjestmildt. Sverre så utpsyket ut og jeg begynte å lure på om dette var noen god plan. Fant ikke noen åpenbar vei videre, så vi satte oss ned og furtet stille. Fjellet ga faen. Bestemte oss for å snu. Så bestemte vi oss for å snu enda en gang og liste oss bare litt videre med tau og sikringer. Kom oss oppå eggen etter noen nervøse symaskinlegger på glatt sva.

Breakthrough på eggen -- tåka lettet, sola strålte, innsteget ble synlig, forelska i fjellet igjen. Skepsis vekslet i smil og framdrift. Førstelengden var grei opp til traversen til venstre under taket, hvor vått bjerg gjorde det litt ekstra psykende. Drømmediederet var til gjengjeld tørt og like fint som jeg husket det. Triviell travers over til Knortesvaet. Latterlig fin klatring oppover, og små kamkiler kombinert med en god del rustne gammel pitons i bjerget gjorde lengden mye bedre sikret enn ryktet hadde advart om.

Over svaet fortsatte tre lengder med små opptak og ellers klyving. Toppet ut i full sol over tåkehav med små tindeøyer. Vakkert. Spratt et par vørter før vi begynte på normalveien ned igjen. Husket den som kjip, men isen under snøflaket gjorde den enda kjipere. Insisterer på stegjern til hele følget neste gang. Resten av navigeringen gikk bedre og mye bedre enn sist -- fant en sti ganske langt til høyre i skaret som gikk hele veien ned. Tilbake ved bilen 01.45, dundret til Dombås for en stor superburger, og kjørte vekselvis glovarmt og iskaldt i bilen for å holde koken helt fram til Trondheim. Fin tur!

Lærdom:
- GPS-spor fra tidlige bestigninger er god hjelp. Sammenligne med kart på Ut.no eller lignende.
- Isete snøflak er dritt uten skikkelig fottøy.
- Ha litt teip i lomma så slipper du å blø ned hele knortesvaet fordi du har en liten rift i fingern

Pictaralbum:
https://flic.kr/s/aHsmif5hoA

Himmelstigen

Selnes inspirerer til æresfrykt, og ikke mindre etter det halvt mislykkede orienteringsløpet Steinar og jeg kjørte i veggen i fjor (vi vet fortsatt ikke nøyaktid navn eller grad på det vi klatret). Mer forberedt, med nyutdannet traddbrattkortkompetanse på laget, dro Sverre og jeg for å klatre Himmelstigen. Offwidth-uvitenhet og ubrukt sekserkamkile motiverte omtrent like hardt.

Glemte vann, så fylte sekken med vørterøl fra bilen. Det hadde regnet, så både lyng og lav på bjerget var fuktig. Vindstille, så knotten begynte å beite så snart vi stoppet bilen. Jaja.

Anyhow, innsteget, 4+-klatring, fint dieder og sparsomme bøtter, deretter 10m runout på enkel svaklatring. Sverre ledet neste (4) opp et like fint dieder og satte sin første halvveis naturlige standplass (rustne pitons hjelper alltid på psyken). Rakk å drikke en hel vørter mens han fumlet med standplassen. Deretter møkkatraversen over til skogen (4), med en liten alien og en liten curve nut i et rumperiss, deretter nye 10m runout. Myke sko med god friksjon samt nå tørt bjerg hjalp veldig. Selvtillit og godt tempo, i sterk kontrast til utpysinga i fjor. Feiret med vørterøl.

Fra skogen begynner moroa på Selnes: hovedveggen. Etter mye nøling bestemte Sverre seg for at han var en Klatrer, og ledet stødig, om ikke veldig selvsikkert og galant, oppover en fin 5-er. Litt irritasjon over undertegnedes formanende ord må ha opparbeidet seg siden han traff fint med en rød kamkile fra 4-5m. Jeg kvitterte med høye rop, selv om overraskelsen var langt større enn smerten. Trygt oppe på markert standplass, med behagelig horisontalt kløft i svaet til å stå i, markerte Sverre seg som en vordende alpinklatrer med trang til det smertefulle -- standplass ble istedet satt 4m lenger opp på to vinglende nøtter og med underlag uegnet for annet enn å strekke på leggmusklene. Nuvel. Etter å ha kommet opp senket vi standplassen ned til mer stabile nuts og det behagelige risset, før vi skålte i vørterøl.

Ifølge føreren kommer cruxet på 5. taulengde: grad 6, off-width. Alt så veldig greit ut helt til jeg sto inni det og krafset etter friksjon, takknemlig for gode sikringer, inkludert en Totem som kunne holdt en buss rett under. Jammet med kneet, stemmet mot glatt sten, trøkte inn en kamkile nesten blindt, raspet opp rack&ryggsekk, og kom meg gjennom via mine første knyttnevejams. Gledesbrøl. Deretter mer av det samme, men mindre overhengende. Opp til fineste standplassen -- to kvadratmeter plen i det fineste, peneste, kjempeste diederet jeg noensinne har sett. Deretter: Aldri undervurder gleden av å høre andremann streve på de partiene man selv har tilbakelagt. Hørte rykter om en heelhook og crimping på helt uanstendige steder.

Eplekjekk etter suksessen på offwidthen ville jeg opp til toppen kjapt og racket om til å lede siste lengde (6-, offwidth). Så grei ut, og risset innerst i diederet gir uendelig med sikringsmuligheter. Gikk løs med store kamkiler klare i hylsteret og stemte oppover mens jeg tenkte på Hazel. Satte den ene fireren jeg hadde med så høyt opp jeg turte, klatret 2-3m over denne og skulle sette sekseren, men fikk den ikke inn. For stor! Tenkte stygge ord, svettet, og ignorerte alle velmenende replikker nedenfra. Stealth-gummien smurte seg sakte nedover sidene av diederet. Bet i den sure pæra til slutt og kløyv nedover igjen til fireren. Fant et lite stykke ekstra bredt riss og presset inn sekseren der, nappet ut fireren igjen og fortsatte oppover. Tenkte på idiotien i å sette igjen den ene treeren vi hadde med på standplass. Gikk nesten til toppen av diederet og smalt inn fireren. Trygg. prøvde å presse meg inn i selve risset, men fikk dårlig friksjon og gled ned til fireren igjen. Tråkket på den, kjentes ut som en solid fjellhylle. Skammet meg litt, samtidig som jeg ikke ville tenke på konsekvensene om den vred seg. Stemming virket bedre. Vippet videre opp fra hovedformasjonen, men det brede risset fortsatte. Crimping, stemming, kneedrops, gastons, noe sidepulling, masse smøring. Lengden føltes hardere enn forrige. Jeg var sportsklatreren som ble satt på plass. Tidligere gradering på 5- er (var) en dårlig vits, vitne om fordums klatreres styrke, eller en bra utført sandbag. Langt oppi diederet før et lite opptak, med siste sikring 4m ned, uten noen kamkiler større enn rødt igjen, satte jeg min aller første faktiske nødvendige hex på tvers i bjergrisset. Føltes godt. Langt, langt over den igjen gikk endelig en rød kamkile inn i et smalere riss, og uværet lettet. Toppet ut til solskinn over Fosen. Flekket av trøya, spratt en vørter, satte på Toto og ropte sikrer klar.

Drakk opp resten av vørtern, sprang ned, NRK Klassisk i bilen, ryddet racket på ferga mens vi diskuterte klatreprestasjoner høylydt, feiret med første gang-burger på Superhero mens vi skulte på alle normies med behagelige liv uten klatring.

Personlig first ascent-liste:

Begge: Himmelstigen

Sverre: Klippet rustne pitons i bjerget

Sverre: Naturlig standplass (1,5)

Sverre: Taustandplass

Sverre: Droppe en cam

Ulf: Satte rosa tricam (uten at det bare var på tull)

Ulf: Satte en hex (uten at det bare var på tull)

Ulf: Offwidth i bjerget

Ulf: Grad 6 på naturlig

Når klatringa er kjedelig og man trenger mer krydder på taulengden sin

Svatraversen som psyka meg ut i fjor. Fortau i år.

Sverre crusher på den fine femmer-lengden

Dagens fjerde vørter 

En fin mark vi fant

El Selcap-selfie

:)

CR: Hell 11.06

På: Dessverre, Hovdegjengen, Megselv.
Forhold: Ustabile skyer, smådrypp og ellers veldig crispy.
S&D: Lysere Tider

Siden New Wave er dritsoft var dette årets første ordentlige Hell-tur. Kommunikasjon er vanskelig, så vi brukte 1,5t på å forflytte oss fra TRD til boltene. Siden værmeldingen var ustabil hadde vi alle 125 ruter for oss selv. Perfekt. Varmet opp med å henge litt på På Rygg, Aldersheim, Negervold, som alle var tyngre enn jeg husket. Sverre var svakere enn jeg husket, sikkert på grunn av noen stygge klatreavvik den siste uka. Steinar var sterkere enn jeg husket og kruset alt uten å stramme leppene.

Druste på Lysere Tider, og fikk Steinar til å henge opp slyngene siden han hadde ubegrenset med overskudd. Klatringa var brutal og bruteforce-basert, men likevel onsight. Kudos! Inspirert gikk jeg på med smidig teknikk etter forrige helgs Hugaas-coaching. Delvis motivert av stadig mer misunnelige Hovde-øyne klippet jeg også flashen, og det uten prustepesing. Har ikke like mye styrke, men vinner litt tilbake med smidig beta (når den ikke er lengdeavhengig). Etterpå prøvde jeg Et studie i grønt som virket ballehard for graden.

Hjem med vørterølsmak i munnen.

I bildet: E6. Ikke i bildet: Bilen som skal plukke meg opp.

Sverre gunner på Aldersheimen mens han stønner rundetider fra Lofoten rundt og latinske navn på betennelser.

Sverre og jeg koser oss på vørterøl med biltur. En haiker hadde sneket seg inn i bilen, og her snek han seg inn i bildet.