Øysandpillaren

Oppførte oss som folk lørdag kveld og drakk ildvann mens vi konverserte høflig i sofaen om fordums musikksmak. Søndag morgen sto vi opp halvpint og kjørte ut i morgenstunden for å klatre det som forhåpentligvis fortsatt var is. Nøt momentumet fra turene i vinter - god stemning i bilen. Lite prat om frykt og faen til tross for potensiell persing. Dog, alpintsesongen 18/19 forkludres av værskiftet vi sto rett i. Plussgrader lager sørpehøl av hele Trondheim sentrum.

Alle fosser ser loddrette og skumle ut på lang avstand, nesten flate og enkle på kort avstand, og loddrette og skumle igjen når man står i de. Case in point: turens mål. Skummelt fra bilen. Kort anmarsj med skogsklyving og bushwacking, kanskje 20-30min med oppoverbakkeoppvarming. 

Nedenfra så forholdene helt jævlige ut. En slushskråning som etterhvert går inn i et dieder, deretter reiser pillaren seg lodrett og steil før det fra toppen hang en gigantisk haikjeft som det rant masse vann fra. Ikke optimalt. Lyden fra isskruene sladret likevel om fin, hard is under en centimeter med sørpe. Øksene satte seg også bedre fast enn man strengt talt ønsket. Jeg ledet opp førstelengden, ca. 40m opp diederet, kanskje WI3+/4, med masse, masse vann. Gjennombløt jakke, mellomlag, ull, brynje, hansker. Endelig forsvarte investeringen i syntetisk belayparka seg. Standet i no buskas til venstre, perfekt i sonen hvor hundre kilo is vil sprute om haikjeften detter ned. Etterhvert mye vondt i nakken, måtte kikke opp om man er iferd med å dø. Tar med belaybriller neste gang.

Odd Rune sprang opp og fylte selen til bristepunktet med skruer. Kort sjekk om stoken fortsatt var på, så fortsatte han. Nervøs travers til høyre inn i pillaren, nervøse tilrop om å sette skruer fra meg, et kort opptak med dårlige føtter som så unødvendig tungt ut, lavmælt banning over sticky økser i hard sørpeis, så opp i loddretten, og etterhvert rundt kanten og ut av synsfeltet. Meditativ øvelse å sikre kompis på hard klatring som han kanskje eller kanskje ikke er klar for, uten å kunne måle framgang på annet enn lyd av økser, banning, og tau ut fra bremsen som sakte strammer seg. Alt mens vanndråper og engstelse treffer parkaen med bløte smell.

Lang pause på noe jeg gjettet var en hylle (siden tauene ikke ble dritstramme), deretter fortsatte lyden av øksene. Ganske nøyaktig etter to timer i ankeret mitt bånnet Odd Rune ut toppen og klarerte for videre framdrift.

Alltid en smule antiklimatisk å følge på topptau når noen har knust personlige barrierer, men var fin klatring bortsett fra alt vannet. Selv om pillaren er bratt og fæl var det fine ting å stå på, litt miniblomkåler hist og pist. Fulgte i tilnærmet god stil og prøvde å mindsette meg til skarpenden av tauet. Gode plasseringer, masse utristing, passe på pusten. Ble likevel grisepumpa ut av en annen verden, må enten bli sterkere eller mer effektiv. WI5 er ikke innafor ennå, men det er ikke uoppnåelig.

Fant hylla til Odd Rune hvor man kunne hvile helt uten øksene om det ikke hadde vært for et plagsomt sideveis drag i tauene. Fornuftige folk hadde sikkert satt stand der, men Odd Rune hadde fortsatt opp de siste bratte og latterlig tunge 15 metrene til toppen.

60m frirapell over en mindre haikjeft som truet med å briste da vi akte skrott og skrotum utfor. Gøy! Glissade nedover skråninga under fossen. Mer gøy! Miste stegjerna ut av sekken uten å oppdage det før ved bilen. Ikke gøy.

Sendewiener og perseis.