CR: Harbak, eller: Ankelen, hurtigruta og månen

Hvor: Harbak
Hvem: Odd-Rune, Eirik, Gaute, Undertegnede
Forhold: Skyfri høstsol og coldwindycrispy
Sendt: Masse småfjas mellom 6A og 6B


Trøndelag har værmessig hatt en bra høst, og da mener jeg uvant bra i en størrelsesorden og skala vi bare kjenner fra litteraturen. Klatreturer har blitt planlagt nesten uten å sjekke yr! Dette ble utnyttet med en todagers på alle såre buldrefingres favorittcrag, Harbak.

CR: Søndagstur til Harbak

Eirik reklamerer for TikkEtikkWorkShop16 (#TEWS16). Jørn svelger agnet, Stacy fordømmer alle.

På: Stephen, Eirik, Stacy, Jørn, Ulf

Forhold: Solindusert svettesleipt

S&D: Konveksjon (6A(+)), Fløtt dæ Stord (6B), ikke Jorda rundt (6B)

Solvarsel på Yr betyr å dundre utover Fosen i hundre. Buldregudene krevde sitt offer, og vi ærbødige disipler tilbød ydmykt vår fingertupphud på deres alter.

Hornet inviterer, men ombestemmer seg (eller: En ereksjon er ikke nødvendigvis en invitasjon)

Eirik, Per Arne og Odd Rune poserer for bandbilde til indiepønk-ensemblet
"They Might Be Climbing Goats". Romsdalshorn i bakgrunnen.

Høsten omfavner nok en gang Trøndelag, og i bakhodet ruger bekymringen om at vi ikke får gitt kamkilene våre sesongens stipulerte antall riper og slitasjemerker. Per Arne, Eirik, Odd Rune og megselv kuppet helgens usikre værvindu i Romsdalen for å ta hornet. Yr, Storm, Abraham og de andre profetene vinglet mye, men én ting var i alle fall sikkert: Været skulle bli bedre utover søndagen. Det hjalp ikke mer enn litt der vi sto ved Vengedalsvannet lørdag kveld med duskregn i barten og dårlig utsikt til fjell.

Alle dessa bulder som kom och gick...

Det er sjeldan eg spør meg sjølv kvifor eg driv på med dette. Unntaket er når eg ligg med blødande fingre under eit bulder eg har dutte av alt for mange gonger. Glippa det eine flyttet eg har prøvd på heile sumaren nok ein gong. Da kan det dukke opp flyktige tankar som "Kvifor i svarte satan driv eg på med det her?!".

Men der låg eg altså, ein junikveld og kjika opp på denne vesle steinen eg allereie hadde investert fleirfaldige timar på. Foten hadde poppa nok ein gong, og tuppen av langfingeren hadde ei djup flenge som blødde godt. Nok ein gong hadde dei kvasse krimpane på veggen over meg vunne over kroppen min. Det var berre ein ting å gjera; Finne fram kaffe og kvikk lunsj og sjå sola gå ned over kvitveis, skog og stein. Liten skuffelse, stor kvardagslykke. Ein dag skal eg klatra over kanten på denne steinen, og nett som Sisyfos er det berre å setja seg ned under ein ny stein og byrje ein ny kamp.

CR Harbak

 selfie + (Superhero-pose * på vei til Suprhero-burger) = illustrasjonsbilde med semimorsomt ordspill

På: Steinar, Eirik, Meg.

Forhold: Superb excellento perfectissimo

Sendt: Kosedyret ståstart, Pompel, og et tilfeldig utvalgt truser, lepper og annet lett Harbakdrit

Fraværende: Jørnebestanden </3

Tusen millimeter regn på lørdag skremte Klatreklubben fra å gjennomføre Harbaksamling -- våknet selv lørdag morgen med både promille og fyllenerver av drypp fra det satanisk plasserte skråvinduet over senga. Værmeldinga lovte likevel kanonforhold på søndag. Litt skeptisk kjørte Eirik igang mobiliseringsmelding lørdag kveld, og Steinar svarte overbevisende at han ville ha med en random utveksklingsstudent han hadde truffet på byen. Vi vanlige tre endte likevel opp i mopeden til Eirik og dundret utover med helligdagsrespekt for fartsgrensene og annerkjennelse for det nylagte underlaget som legges ut til jagerfly og vindmøller.

CR: Kongeveggen

CR: Kongeveggen
På: Thomas og Steinar
Forhold: Godt og varmt.
Frafall: Ulv og Goethe

Etter en tung sommer med alt for mye jobb og sporadisk buldring på senteret var det en fryd å igjen sitte i bobilen til Thomas, som gjennom det siste året har blitt ensbetydende med gode opplevelser. Avreise 10 sharp søndags morgen var desverre litt i overkant tidlig for resten av det planlagte følget som hadde tilbrakt helgen i beruset tilstand på Pstereo.

Cragget ligger idyllisk til rett ved fjorden, med tilgjort sted for leirbål og ville bringebærbusker. Selve veggen er en loddrett stabel av blokker med sprekker og lister som gir variert og teknisk krevende klatring. Ved ankomst sirklet to havørner over oss, som for å understreke at denne veggen var helt spesiell, også i dyreriket.

Siden rutene er 6- og hardere, var det lite rom for å åpne rolig, og vi ble enige om å gå alle 6'erne for å få inn godfølelsen. Med to måneders klatrefravær grunnet fingerbrudd holdt Thomas forventningene nede, og fokuserte heller på gleden av å endelig være igang igjen. Undertegnede var bedre mentalt rustet etter å ha tøyd grensene på tradisjonell klatring med Ulv og Mikkuchan tidligere i uken. Thomas åpnet festen på Magnus Berrføtt (6-), en forholdsvis kort rute, men som tross lengden bød på nok av problemer. Deilig å få pushet comfortsonen etter lang tids fravær av vertikale utfordringer. Ivrig etter å klatre kalket jeg opp både før og etter innbinding, noe som fikk Thomas til å nevne at det var noe kjæresten hans også alltid gjorde. Uanfektet av sammenlikningen klatret jeg oppover med håp om å cruise inn flashen, men støtte fort på problemer og måtte slukøret be om råd nedenfra. Thomas gjorde opp for seg med god beta.

Etterpå gikk vi over på Kronprins Håkon (6-), en fin rute som kan forlenges til Kong Olavs mén (7-), men i tråd med planen holdt vi oss til 6'erne. Neste på menyen var Prinsesse Madeleine (6), en meget fin rute som strakk seg opp hele veggen. Prøvde en håndjam i slutten uten suksess, da kløften var noe for bred.

Lunsjtid og Thomas disket opp med kald byggrynsgrøt utgått på dato, som vi spritet opp med banan, nektarin og selvplukkede bringebær. Min smakte i overkant syrlig, men presset ned halvparten siden min makker ikke hevet et øyenbryn over smaken i sin.

Etter lunsj var vi klare for en siste rute før hjemreise. Siklet en stund på Cleopatra av Egypt (7/7+) som inneholdt flere parti som så flotte ut. Dog hadde vi litt dårlig tid, og valget falt til slutt på Märthas engler (7-). Jeg gikk først og klarte med nød å toppe ut på første forsøk. Klatret meg skikkelig inn i vanskeligheter i toppen, da en serie med dårlige tak gjorde det både vanskelig å klippe og komme seg videre. Thomas bandt seg inn i andre enden og klippet seg ut på vei opp. Fikk servert litt beta, og fant en bedre løsning i toppen. Meget bra klatring! På veien hjem plukket vi med oss en halvkilo blåbær.

Vi gleder oss allerede til neste gang, hvor vi fortsetter på 7'erne med blant annet Prinsesse My (7) boltet av Arve "eg er en kileklatrer" Stavø.

Kronprins Håkon (6-)

CR: Trolla

På: Solo i skauen
S&D: Sjustjernebulderet (6C+)
Forhold: Tøndersk Trolla -- alltid 10% fuktig

Blogger (forgrunnen), Ghetto 7A (bakgrunnen), skuffelse (overalt)

Jazzdetox på Vengetind

Vengetind på sitt aller vakreste -- besudlet med snø i alle renner, og hvilende på en tjukk tåkepute.

Vengetind er det vakreste ikke-falloslignende fjellet jeg vet om. Taggete, høyt og mektig, men veltet over på siden, uinteressert i hva de to nærliggende kjendisene, vårkåte Romsdalshorn og risikosøkende Trollveggen, har å melde. Fjellet kan selvfølgelig klatres.

Bakrusen etter årets jazzfestival rakk akkurat å snurpe nederste del av svelget før en halvveis alpin start mandag morgen sendte Per Arne og undertegnede i retning Vengedalen. Pit-stoppen på Shell tok for mange minutter for å rekke ferga vi siktet på, men da med oppracking, pakking og gassblusskaffe på fergekaia som konsekvens. Mot Isfjorden snakker vi ikke om at vi begge er nybegynnere som skal prøve å gape høyt, men gleder oss i stedet over værmeldingsterningen til Yr.

Drømmediederet lokket -- navnet på ruta bestående av seks taulengder og selve filet mignonen -- et femti meter høyt innoverhjørne med et knyttnevebredt riss gående hele veien. Hans Christian Doseth sjølan gikk selv ruta som den første i 1984, litt til venstre for den enklere ruta Vesteggen med romsdalsstjerna Knortesvaet. Når ellers adjektivknappe romsdølinger skriver "utrolig fint" i føreren, så stoler vi på dem.

CR Hell 22/6

På: Anders og Steinar
S&D: tøser, men ikke tasser

Anders utsetter flatanger til torsdag, da han mangler buddies å klatre med og ikke er typen som trenger seg på. Jeg spurtsykler til Ranheim etter jobb med en smurt lefse som proviant i sekken. Håper Anders disker opp med mer frukt. På parkeringen ved stadion står det et tjuetalls biler. Kanskje alle er her for å spille fotball? Vi går spent opp til veggen.

Helleristning med 5er rutene er smekkfull, men vi får skvist oss inn og gått peklo 5- og på rygg 6. Overhørte en ivrig fyr si til kjæresten sin at det var forskjell på norske og franske grader, og at det fantes ruter så harde at de ville fått både 10, 12 og kanskje 14 i norsk grad. Nuvel. Anders har lest på 8a.nu at harrytøser skal være en soft 7'er. Jeg går først og synes den er alt annet enn soft. Sliter med å finne de gode takene og kjenner at konglomerat begynner å gå meg på nervene. Pumper ut tre ganger før vi tar en pause og går inn i negerens vold isteden. Hviler/sikrer mens Anders cruiser den lett som ingenting. Stoka over Anders prestasjon går jeg tilbake på harrytøser og pumper ut en gang til,  men finner en brukbar beta. Anders flasher den irriterende lett med samme fremgangsmåte. Etter en banan og litt sjokomelk får jeg samlet nok krefter til å endelig sende den selv.

Vi fortsetter på harrytasser ved siden av, da den har samme starttak og grad. Anders går på og klatrer seg bort mellom andre og tredje bolt. Blir bare rot når man ikke kan bruke beta fra forrige rute. Etter litt henging får jeg prøvd meg og gjør samme feil. Nekter å gi opp og går for noe som ser ut som en jug, men som viser seg å være en antijug. Fallet stoppes elegant ved å knuse venstrehælen inn i innsteget.

konglomerathelvete

En dame går forbi og tilbyr oss isposen hun har i sekken. Dessverre har den smeltet. Litt usikker på hvordan det står til med foten halter jeg meg bort for å sikre Anders på gammel erik, en 7- som visstnok også skal være fin ifølge 8a.nu. Anders pumper ut jevnlig mens han kaver seg gjennom våt mose. Etter en god del henging i tauet får han klippet ankeret, og vi pakker sammen. Klokka er nå passert 2230 og vi er de eneste igjen på cragget. På veien hjem disker Anders opp med flere økologiske pærer og bananer. 

CR Hell 20/6

På: Anders og Steinar, to eks-crossfitere, med kun fingerstyrke igjen.
S&D: aldersheim og negervold.

Anders, en kompis fra de glade crossfitdagene tok turen fra Sogndal til Trondeim og skrev et sted på fjesboka at han ville klatre. Ulf snappet opp meldingen og fikk gitt beskjed. Jeg var ferdig på jobb 1730 og spurtsyklet hjem for å stå klar kl 18. Lenge siden jeg har sett Anders og lurer på hvor lenge han har klatret. Er det ikke bare skibomser i Sogndal?

På vei til Hell melder Anders at han har klatret et par 7'ere og har tatt turen nordover for å delta i den årlige festivalen på Flatanger. Selv har jeg en 7'er i beltet fra før, the undertaker for bare en drøy uke siden, så dette lover bra. I tillegg har Anders med en hel kasse økologisk frukt han fikk av en tilfeldig eldre herremann på Ranheim. Jeg erkjenner at middagen ble skippet, og alt jeg har med er en dobbel smurt lefse, dog med et samlet energiinnhold på drøye 1000kcal. Vi fyller sekken med frukt og trasker opp til veggen.

Vel oppe varmer vi opp på Ekstremsport 5, ut av mørket 6 og mørkets første 6, før det bærer mot hell aldersheim 7-. Anders klatrer først og vil onsighte. Kommer til det tricky midtpartiet, klatrer litt feil, men henter seg mesterlig inn igjen og sender. Jeg går den etterpå med beta fra forrige uke friskt i minne. Vi forflytter oss bort til i negerens vold 7-, en populær rute både i føreren og på 8a.nu, som Anders sverger til. Siden han er gjest på cragget, får han klatre først igjen. Det går tyngre nå, og Anders melder megapump. Lite overhengsklatring i Sogndal fåsds. Ivrig etter å sende gir jeg alt fra start og takene sitter godt hele veien. Anders jobbet litt til med ruta uten å sende, men pugger inn en godt beta til neste gang. Fornøyde rusler vi  ned og avtaler en tur til etter Flatanger.

Note: OP tar selvkritikk for manglende bilder. Dessverre blir det ingen bilder i neste post heller.

Jomfrufallet på Selnes -- Melkeveien

Selnes - 16. mai 2016

Av Johan Gunnerud

To hvite menn som pusher 5.10 (red.anm.)

 06.00: Alle klokkene kimer og jeg våkner og tror det er Fosenferja som brøler farvel med oss på feil side av bommen. Et siste håp om exit fra det uavendelige faktum at denne 16. mai skal ende med juling av selveste Selnesklippen? Jeg sleper meg i dusjen, setter fart i nistepakking og kaffebrygging og hiver stæsjet i bilen. Rett utafor bompengeringen går det opp for meg at jeg har nøklene til junior, men ikke anmarsjsko og kortmappa med sertet og bankkort. Retur; take 2. Munkvollekspressen i siget. Vi har ei ferje å rekke. Morten, psykologen, står klar og det er lite flakking på vei til Flakk denne morgenen. Klokka har ikke nådd 19.31 idet ferja forlater kai, men semantisk snikksnakk om når en ferje bør forlate kaia biter ikke på en skipper med nesa vendt mot Rørvik. Ett minutt for seint! Heldigvis stemmer ikke rutetabellen heller, så vi mister bare en halvtime. Akkurat nok for en liten recap:

Svafjellskjending i Eresfjord -- Balansekoden

Åstedet for puristenes Khutulu-mareritt

I 2014 raste debatten i Romsdal om håndhevelsen av tindeelitisters viktigste prinsipp: sett ikke annet enn fotspor igjen i fjellet (om det ikke er et en slynge til rappell (eller en kamkile som har kilt seg fast (eller det er lavlandet og hard sportsklatring er formålet (eller man skal rappellere mye ned fra Romsdalshorn (eller om man skal klatre spesielt hardt opp Stetind og man slipper opp for svakheter i bergveggen å sikre seg fra))))). Dette er seriøse greier, og det er stadig nye ting å diskutere.

Tilbake til 2014, da Iver Gjelstenli og Tore Lundberg gjorde sitt fornødne på Klauva -- sine Romsdalsnaboers dørmatte -- og etterpå banket de inn en bolt i døra og spurte om tørkepapir. Hans Christians Minnerute, med sine borebolter, skjendet både det bolteskeptiske minnet og Klauvas vakre fasade så meget at lokale klatreautoriteter tok vinkelsliperen fatt. Jugebenken anerkjenner argumenter fra begge sider i denne betente saken, men i all den grad vi er aspirerende deltidsjoikaer med ambisjoner om medlemskap i NTK, følger vi rådende tause retningslinjer om å gi bolter dette blikket mens vi skjelvende og nølende plasserer våre kamkiler.

Utelukkende for research i sakens anliggende bestemte Johannesen og undertegnede seg for å utnytte et helgehull med mer sol enn regn for å undersøke de lokale forholdene i Eresfjord -- stedet hvor nevnte bolteuvaner har fått spire og gro. Vi pusset belay-monoklene våre, fylte tyskersleden med ekspresslynger, og dundret nedover Grøvudalen.

CR: Flatanger anno veldig lenge siden

Hvor: Flatanger, lenger nord i Norge enn jeg noensinne har vært før (pers!)
På: Klut, Mulf, Steinhard, undertegnede
S&D: Klut leder sin første rute

For ett år siden reiste Mulf, Steinhard, Klut og jeg til Flatanger. Detaljene begynner å bli uklare, så bildene vi tok og fri fantasi blir brukt hyppig for å fylle inn eventuelle hull i hukommelsen.

Under en uke før avreise bestemte Mulf oss for at vi var klare for Flatanger. Jeg bladde litt i føreren, men falt tilbake på at orakelet Mulf kunne peke ut noen overkommelige ruter til meg. Desto viktigere var det å pakke 60L-sekken stappfull av varme klær, alkohol og sjokolade.

Klut lånter Gunsteins dunjakke. Eline for scale.

Å lese kart er ikke min sterke side, og jeg nekter å bruke GPS-funksjonen fordi jeg liker sjarmen i å febrilsk prøve å finne ut hvor vi er og hvilken vei vi er på. Jeg valgte å holde all denne informasjonen for meg selv da jeg fikk i oppgave å lese kart. Det varte ikke lenge før kartlesingen ble delegert til baksetet, og jeg heller fikk i oppgave å pugge Friluftsloven og Allemannsretten. Mulf var fast bestemt på å sove i hula, men enhver paragraf ble av bonden møtt med «Hei, ikke begynn med det derre lovverket!». Vi måtte se oss slått.

Allemannsretten dekker skifting av klær.

Første dag bød på lange svaruter. Fine greier. Vi klatret Homo Erectus (5a) og Doplerflata (5a) noen ganger, før vi fylte sekker og IKEA-bager med tau og utstyr og klatret Gorillaglass (4c) og Footwork (5a) til toppen. Klut ledet Gorillaglass som sin første rute noensinne (pers!), mens Mulf stod over og filmet. Utsikten var pen. Alle er enige om at dette er en fin tur. Til lunsj kunne Steinhard by på brød med majones og ost, siden han hadde glemt å kjøpe salami. Mulf kompenserte med rikelige mengder chili con carne til middag. Vi slo opp camp midt på en sti ved en strand. Mulf og jeg sov ute, mens Klut og Steinhard kapitulerte til teltet. Bokstavelig talt fem reindråper, og vi kapitulerer til bilen for å sove med varme og vifter på fult.

Dødsangst.

Nord-Trøndelags tak.

Vakker utsikt.

Guttetur: vakrere enn vakker utsikt.

Nytt coverbilde.

Dag to, og vi prøver oss på nye ruter. På vei til cragget hopper jeg fra en stor stein til en annen, og faller nesten av. Mulf mumler noe om potensielt ankelbrudd. Steinhard prøver seg på Hans, men sliter med å sette slutten. Mulf har gått ruta før og vil vise hvordan det gjøres, men sliter med å sette slutten. Topptautøff som jeg er, prøver jeg meg på topptauet Mulf har satt opp. Jeg klarer meg etter min mening ganske bra, men sliter med å sette sluten. Jeg går Limpa (5a) noen ganger på topptau for å få igjen selvtilliten etter fallet, mens Mulf blir offer for en manglende bolt på Alfa Krull (tror jeg, hukommelsen svikter. 6c, i så fall). Steinhard mangler siste bolt for å sette (Hans, 7b). I følge Mulf er slutten ekstra hard, og han bekrefter dette ved å slite skikkelig med å klippe siste bolt. Topptautøffingen i meg består, og jeg gir Hans (topptau, sånn 6c) et solid forsøk, etter at Mulf setter ruten og lager et topptau. Jeg sliter med å komme meg til siste bolt.

Mulf liker utsikt.

Steinhard forsømmer sitt ansvar fordi han blir tatt bilde av.

To dager utendørs gjør at kroppsvarmen siger ut av kroppen, så Klut og jeg flykter inn i dunjakkene våre. Bilturen preges derfor av varme i setene og bensinstasjonkaffe. Vinduet på CircleK i Steinkjer har en merkverdig utsikt.

Bensinstasjonkaffe duger ikke for Steinhard.