Øysandpillaren

Oppførte oss som folk lørdag kveld og drakk ildvann mens vi konverserte høflig i sofaen om fordums musikksmak. Søndag morgen sto vi opp halvpint og kjørte ut i morgenstunden for å klatre det som forhåpentligvis fortsatt var is. Nøt momentumet fra turene i vinter - god stemning i bilen. Lite prat om frykt og faen til tross for potensiell persing. Dog, alpintsesongen 18/19 forkludres av værskiftet vi sto rett i. Plussgrader lager sørpehøl av hele Trondheim sentrum.

Alle fosser ser loddrette og skumle ut på lang avstand, nesten flate og enkle på kort avstand, og loddrette og skumle igjen når man står i de. Case in point: turens mål. Skummelt fra bilen. Kort anmarsj med skogsklyving og bushwacking, kanskje 20-30min med oppoverbakkeoppvarming. 

Nedenfra så forholdene helt jævlige ut. En slushskråning som etterhvert går inn i et dieder, deretter reiser pillaren seg lodrett og steil før det fra toppen hang en gigantisk haikjeft som det rant masse vann fra. Ikke optimalt. Lyden fra isskruene sladret likevel om fin, hard is under en centimeter med sørpe. Øksene satte seg også bedre fast enn man strengt talt ønsket. Jeg ledet opp førstelengden, ca. 40m opp diederet, kanskje WI3+/4, med masse, masse vann. Gjennombløt jakke, mellomlag, ull, brynje, hansker. Endelig forsvarte investeringen i syntetisk belayparka seg. Standet i no buskas til venstre, perfekt i sonen hvor hundre kilo is vil sprute om haikjeften detter ned. Etterhvert mye vondt i nakken, måtte kikke opp om man er iferd med å dø. Tar med belaybriller neste gang.

Odd Rune sprang opp og fylte selen til bristepunktet med skruer. Kort sjekk om stoken fortsatt var på, så fortsatte han. Nervøs travers til høyre inn i pillaren, nervøse tilrop om å sette skruer fra meg, et kort opptak med dårlige føtter som så unødvendig tungt ut, lavmælt banning over sticky økser i hard sørpeis, så opp i loddretten, og etterhvert rundt kanten og ut av synsfeltet. Meditativ øvelse å sikre kompis på hard klatring som han kanskje eller kanskje ikke er klar for, uten å kunne måle framgang på annet enn lyd av økser, banning, og tau ut fra bremsen som sakte strammer seg. Alt mens vanndråper og engstelse treffer parkaen med bløte smell.

Lang pause på noe jeg gjettet var en hylle (siden tauene ikke ble dritstramme), deretter fortsatte lyden av øksene. Ganske nøyaktig etter to timer i ankeret mitt bånnet Odd Rune ut toppen og klarerte for videre framdrift.

Alltid en smule antiklimatisk å følge på topptau når noen har knust personlige barrierer, men var fin klatring bortsett fra alt vannet. Selv om pillaren er bratt og fæl var det fine ting å stå på, litt miniblomkåler hist og pist. Fulgte i tilnærmet god stil og prøvde å mindsette meg til skarpenden av tauet. Gode plasseringer, masse utristing, passe på pusten. Ble likevel grisepumpa ut av en annen verden, må enten bli sterkere eller mer effektiv. WI5 er ikke innafor ennå, men det er ikke uoppnåelig.

Fant hylla til Odd Rune hvor man kunne hvile helt uten øksene om det ikke hadde vært for et plagsomt sideveis drag i tauene. Fornuftige folk hadde sikkert satt stand der, men Odd Rune hadde fortsatt opp de siste bratte og latterlig tunge 15 metrene til toppen.

60m frirapell over en mindre haikjeft som truet med å briste da vi akte skrott og skrotum utfor. Gøy! Glissade nedover skråninga under fossen. Mer gøy! Miste stegjerna ut av sekken uten å oppdage det før ved bilen. Ikke gøy.

Sendewiener og perseis.

Tøftfossen

Kom hjem fra Australia altfor brun, savnet is. Odd Rune tok ansvar og staket ut kurs mot Tøftfossen. Mente vi måtte øve oss på alpinisme og bivvye på veien opp i kulda. Varmet opp med stabsfotball fredag ettermiddag og var ganske utslått i bilen fra Trondheim rundt halv ni på kvelden. Tok på oss skall og 40l fullstappet alpinismesekk i hodelyktlys ved Drivstua Stasjon før vi smøyg oppover. Vakkert, stille, men fullstendig utmattende med fotballsyre i beina. Peip mellom øra og fikk skylapper rundt øynene. Halveis oppi fjellsida kollapset jeg helt, så vi fant en skråning som skrådde litt mindre enn skråningene rundt og gravde ut en bivvyspot for teltet. Ferdig mekket og til sengs 02.30.

RAB hadde rett i sleep-limit på åtte kalde, det var såvidt det gikk. Trenger mer dun neste gang.

Treig start i teltåpningen morgenen etter. Odd Rune kokte havregrøt i kaffekjelen før han smeltet vann til resten av turen så resten av turen drakk vi saft med svidde havreubåter.

Syra hadde forsvunnet men beina var fortsatt slitne den siste kilometeren anmarsj. Hatet og skammet meg. Odd Rune var hare og dro på. Framme ved Tøft klippet vi opp og soloerte det første stykket. Odd Rune dro fortsatt utålmodig på og sparket masse is i huet på meg. Straffen for å være så jævla treig.

Første standplass - allerede fint og delvis eksponert. God is. Satte noen skruer, huke meg i le, sendte Odd Rune oppover. Hadde store ambisjoner om å strekke de 70 meterne tau helt ut, men tok til fornuften og etablerte stand rett under det litt brattere opptaket. Med mer hvile hadde kroppen kommet seg. Fikk neste taulengde, den strammeste. Det var ikke planen til noen av oss, men når man svinger, så svinger man. Gikk uansett fint. Bratte, korte opptak med banning, men fine hyller å hvile på. Glad da jeg vippet over kanten. Slakt lenger opp til jeg fant et fint platå hvor jeg tråkket gjennom slushlaget og kjente på tempen til elva. Gikk rundt og satte stand under det siste bratte opptaket.

Odd Rune freste opp sistelengden og sikret fra isøksene han hadde slengt inn mellom noen steiner. Det skumret svakt og vi spaserte over platået mot høyre i  selveste blåtimen for returen. Hadde eplekjekt takket nei til ekstrabatterier på vei opp, og det kvitterte hodelykten med ved å gå tom for juice. Rasjonerte fyrstikklyset som var igjen nedover. Noen av oss hadde sagt at stegjern ikke var nødvendig, og noen av oss gled på isen som et resultat av dette. Noen av oss skøyt videre fart nedover en 10-20m og stoppet mot noen behjelpelige stener i veien. Vådeskudd i fjellet. Vi tok på oss stegjernene i stillhet og lusket videre ned til teltet i stummørket. 10/10 would tour again.