Øysandpillaren

Oppførte oss som folk lørdag kveld og drakk ildvann mens vi konverserte høflig i sofaen om fordums musikksmak. Søndag morgen sto vi opp halvpint og kjørte ut i morgenstunden for å klatre det som forhåpentligvis fortsatt var is. Nøt momentumet fra turene i vinter - god stemning i bilen. Lite prat om frykt og faen til tross for potensiell persing. Dog, alpintsesongen 18/19 forkludres av værskiftet vi sto rett i. Plussgrader lager sørpehøl av hele Trondheim sentrum.

Alle fosser ser loddrette og skumle ut på lang avstand, nesten flate og enkle på kort avstand, og loddrette og skumle igjen når man står i de. Case in point: turens mål. Skummelt fra bilen. Kort anmarsj med skogsklyving og bushwacking, kanskje 20-30min med oppoverbakkeoppvarming. 

Nedenfra så forholdene helt jævlige ut. En slushskråning som etterhvert går inn i et dieder, deretter reiser pillaren seg lodrett og steil før det fra toppen hang en gigantisk haikjeft som det rant masse vann fra. Ikke optimalt. Lyden fra isskruene sladret likevel om fin, hard is under en centimeter med sørpe. Øksene satte seg også bedre fast enn man strengt talt ønsket. Jeg ledet opp førstelengden, ca. 40m opp diederet, kanskje WI3+/4, med masse, masse vann. Gjennombløt jakke, mellomlag, ull, brynje, hansker. Endelig forsvarte investeringen i syntetisk belayparka seg. Standet i no buskas til venstre, perfekt i sonen hvor hundre kilo is vil sprute om haikjeften detter ned. Etterhvert mye vondt i nakken, måtte kikke opp om man er iferd med å dø. Tar med belaybriller neste gang.

Odd Rune sprang opp og fylte selen til bristepunktet med skruer. Kort sjekk om stoken fortsatt var på, så fortsatte han. Nervøs travers til høyre inn i pillaren, nervøse tilrop om å sette skruer fra meg, et kort opptak med dårlige føtter som så unødvendig tungt ut, lavmælt banning over sticky økser i hard sørpeis, så opp i loddretten, og etterhvert rundt kanten og ut av synsfeltet. Meditativ øvelse å sikre kompis på hard klatring som han kanskje eller kanskje ikke er klar for, uten å kunne måle framgang på annet enn lyd av økser, banning, og tau ut fra bremsen som sakte strammer seg. Alt mens vanndråper og engstelse treffer parkaen med bløte smell.

Lang pause på noe jeg gjettet var en hylle (siden tauene ikke ble dritstramme), deretter fortsatte lyden av øksene. Ganske nøyaktig etter to timer i ankeret mitt bånnet Odd Rune ut toppen og klarerte for videre framdrift.

Alltid en smule antiklimatisk å følge på topptau når noen har knust personlige barrierer, men var fin klatring bortsett fra alt vannet. Selv om pillaren er bratt og fæl var det fine ting å stå på, litt miniblomkåler hist og pist. Fulgte i tilnærmet god stil og prøvde å mindsette meg til skarpenden av tauet. Gode plasseringer, masse utristing, passe på pusten. Ble likevel grisepumpa ut av en annen verden, må enten bli sterkere eller mer effektiv. WI5 er ikke innafor ennå, men det er ikke uoppnåelig.

Fant hylla til Odd Rune hvor man kunne hvile helt uten øksene om det ikke hadde vært for et plagsomt sideveis drag i tauene. Fornuftige folk hadde sikkert satt stand der, men Odd Rune hadde fortsatt opp de siste bratte og latterlig tunge 15 metrene til toppen.

60m frirapell over en mindre haikjeft som truet med å briste da vi akte skrott og skrotum utfor. Gøy! Glissade nedover skråninga under fossen. Mer gøy! Miste stegjerna ut av sekken uten å oppdage det før ved bilen. Ikke gøy.

Sendewiener og perseis.

Tøftfossen

Kom hjem fra Australia altfor brun, savnet is. Odd Rune tok ansvar og staket ut kurs mot Tøftfossen. Mente vi måtte øve oss på alpinisme og bivvye på veien opp i kulda. Varmet opp med stabsfotball fredag ettermiddag og var ganske utslått i bilen fra Trondheim rundt halv ni på kvelden. Tok på oss skall og 40l fullstappet alpinismesekk i hodelyktlys ved Drivstua Stasjon før vi smøyg oppover. Vakkert, stille, men fullstendig utmattende med fotballsyre i beina. Peip mellom øra og fikk skylapper rundt øynene. Halveis oppi fjellsida kollapset jeg helt, så vi fant en skråning som skrådde litt mindre enn skråningene rundt og gravde ut en bivvyspot for teltet. Ferdig mekket og til sengs 02.30.

RAB hadde rett i sleep-limit på åtte kalde, det var såvidt det gikk. Trenger mer dun neste gang.

Treig start i teltåpningen morgenen etter. Odd Rune kokte havregrøt i kaffekjelen før han smeltet vann til resten av turen så resten av turen drakk vi saft med svidde havreubåter.

Syra hadde forsvunnet men beina var fortsatt slitne den siste kilometeren anmarsj. Hatet og skammet meg. Odd Rune var hare og dro på. Framme ved Tøft klippet vi opp og soloerte det første stykket. Odd Rune dro fortsatt utålmodig på og sparket masse is i huet på meg. Straffen for å være så jævla treig.

Første standplass - allerede fint og delvis eksponert. God is. Satte noen skruer, huke meg i le, sendte Odd Rune oppover. Hadde store ambisjoner om å strekke de 70 meterne tau helt ut, men tok til fornuften og etablerte stand rett under det litt brattere opptaket. Med mer hvile hadde kroppen kommet seg. Fikk neste taulengde, den strammeste. Det var ikke planen til noen av oss, men når man svinger, så svinger man. Gikk uansett fint. Bratte, korte opptak med banning, men fine hyller å hvile på. Glad da jeg vippet over kanten. Slakt lenger opp til jeg fant et fint platå hvor jeg tråkket gjennom slushlaget og kjente på tempen til elva. Gikk rundt og satte stand under det siste bratte opptaket.

Odd Rune freste opp sistelengden og sikret fra isøksene han hadde slengt inn mellom noen steiner. Det skumret svakt og vi spaserte over platået mot høyre i  selveste blåtimen for returen. Hadde eplekjekt takket nei til ekstrabatterier på vei opp, og det kvitterte hodelykten med ved å gå tom for juice. Rasjonerte fyrstikklyset som var igjen nedover. Noen av oss hadde sagt at stegjern ikke var nødvendig, og noen av oss gled på isen som et resultat av dette. Noen av oss skøyt videre fart nedover en 10-20m og stoppet mot noen behjelpelige stener i veien. Vådeskudd i fjellet. Vi tok på oss stegjernene i stillhet og lusket videre ned til teltet i stummørket. 10/10 would tour again.

CR: Østmarka Katteputten

På: Kaffelars, Paksel, Mikku (undertegnede)
Sted: Østmarka, Oslo
S&D Bulder: Det som ikke var vått

"Det er ganske bra å klatre like ved der jeg bor" er en frase Kaffelars ofte har sagt, men som jeg ikke har gjort stort med fordi det er utenfor Ring 3. Bylivet har gjort meg til en latsabb. Etter noen flasker vin plasserte vi det likevel i kalenderen, trygge fire uker fram i tid. Paksel ble invitert med, fordi han hadde fører. Føreren klarte han å rote bort.

Dagen kommer, sekker pakkes, og Paksel og jeg tar T-banen til Oppsal. I god joikaånd opptar vi flest mulig sitteplasser med de nyinnkjøpte crashpadene. Uvitende om hvor Kaffelars egentlig bor, soser vi rundt på Meny for å kjøpe mat (les: kjeks).

Her holder Tore til.

Mfw Paksel forteller om hvordan kidsa nå om dagen dualstrapper sekkene sine.

Eneste klatrefelt med eget skilt, og feltet med Østmarkas høyest gjennomsnittsgrad.

Lovnad om klatrefelt i gangavstand holder mål, for Kaffelars har hele Østmarka for sine føtter; fra Filmplaneten til Korketrekkern. Det foreslås en tur til Katteputten, og Kaffelars briljerer samtidig som kjentmann ved å navngi hele sju vann i Østmarka.

 Første stein som ikke er våt eller ubestigelig, er Doble bilringer. En flott oppvarmingsrute i form av På den andre kanten (4) styrker selvtilliten. Vi klinker derfor til med Makkaråni (5) og Helt på kanten (6A). Alt av høyere grader synes vi er for vått til å ta sjansen.

Kaffelars forteller om alle sju vann i Østmarka.

Sendecaps.

Doble bildekk.

Man trenger ikke crashpad for å spraye beta.

Utlånscaps.

"Tok dere noen bilder av meg eller?"

Undertegnede gir opp en spennende, men klissvåt rute på Kaffeveggen, før turen går mot Gjenforeningsveggen. Ved hjelp av underarmer, albuer og opprevne fingertupper setter vi Smartstart (6A+). Med selvtilliten på topp bestemmer vi oss for at dette får holde. Det er på tide å spise kjeks.

Crashpads gjør sittestarten overkommelig.

Kaffe og kjeks.

Vengetind -- Drømmediederet revisited feat. Knortesvaet

Råkjørte til Hjerkinn for å nå Snøhettaekspressen bare for å møte den på vei ut fra parkeringsplassen. Furtet litt i kantina før vi dundret videre til Romsdal og Vengetind. Var uansett meldt liten orkan på Snøhetta, og Internett beretter om kjipe rappeller allerede på 12 sekundmeter vind. Lengre sørvest skulle det være dårlig sikt, men bli sol utpå dagen etter. I Vengedalen var det folktetomt og tåketungt. Så ikke en dritt av fjellene rundt oss. Pønsket litt på anmarsjen og freste opp en Real av fiin gammel årgang. Campet på bordet i gapahuken -- NTK-medlemskap blir stadig mer etterlengtet. Flere av turrapportene på nett starer med mer behagelig utgangspunkt enn smått støl rygg og assorterte myggstikk.

Halvpin start med nok en Real i magen. Angret på dårlig proviantplanlegging. Trasket oppover lia 07.30 uten særlig sikt eller retning. Hadde dessuten glemt at Telenor har dårlig dekning nede i dalen, og Internett er ganske mye bedre hjelp for anmarsj enn Romsdalsføreren. Virret fram og tilbake før vi fikk dekning igjen og rotet oss borti noe sva langt til venstre for vanlig rute. Tåka og duskregnet gjorde fjellet glatt og ugjestmildt. Sverre så utpsyket ut og jeg begynte å lure på om dette var noen god plan. Fant ikke noen åpenbar vei videre, så vi satte oss ned og furtet stille. Fjellet ga faen. Bestemte oss for å snu. Så bestemte vi oss for å snu enda en gang og liste oss bare litt videre med tau og sikringer. Kom oss oppå eggen etter noen nervøse symaskinlegger på glatt sva.

Breakthrough på eggen -- tåka lettet, sola strålte, innsteget ble synlig, forelska i fjellet igjen. Skepsis vekslet i smil og framdrift. Førstelengden var grei opp til traversen til venstre under taket, hvor vått bjerg gjorde det litt ekstra psykende. Drømmediederet var til gjengjeld tørt og like fint som jeg husket det. Triviell travers over til Knortesvaet. Latterlig fin klatring oppover, og små kamkiler kombinert med en god del rustne gammel pitons i bjerget gjorde lengden mye bedre sikret enn ryktet hadde advart om.

Over svaet fortsatte tre lengder med små opptak og ellers klyving. Toppet ut i full sol over tåkehav med små tindeøyer. Vakkert. Spratt et par vørter før vi begynte på normalveien ned igjen. Husket den som kjip, men isen under snøflaket gjorde den enda kjipere. Insisterer på stegjern til hele følget neste gang. Resten av navigeringen gikk bedre og mye bedre enn sist -- fant en sti ganske langt til høyre i skaret som gikk hele veien ned. Tilbake ved bilen 01.45, dundret til Dombås for en stor superburger, og kjørte vekselvis glovarmt og iskaldt i bilen for å holde koken helt fram til Trondheim. Fin tur!

Lærdom:
- GPS-spor fra tidlige bestigninger er god hjelp. Sammenligne med kart på Ut.no eller lignende.
- Isete snøflak er dritt uten skikkelig fottøy.
- Ha litt teip i lomma så slipper du å blø ned hele knortesvaet fordi du har en liten rift i fingern

Pictaralbum:
https://flic.kr/s/aHsmif5hoA

Himmelstigen

Selnes inspirerer til æresfrykt, og ikke mindre etter det halvt mislykkede orienteringsløpet Steinar og jeg kjørte i veggen i fjor (vi vet fortsatt ikke nøyaktid navn eller grad på det vi klatret). Mer forberedt, med nyutdannet traddbrattkortkompetanse på laget, dro Sverre og jeg for å klatre Himmelstigen. Offwidth-uvitenhet og ubrukt sekserkamkile motiverte omtrent like hardt.

Glemte vann, så fylte sekken med vørterøl fra bilen. Det hadde regnet, så både lyng og lav på bjerget var fuktig. Vindstille, så knotten begynte å beite så snart vi stoppet bilen. Jaja.

Anyhow, innsteget, 4+-klatring, fint dieder og sparsomme bøtter, deretter 10m runout på enkel svaklatring. Sverre ledet neste (4) opp et like fint dieder og satte sin første halvveis naturlige standplass (rustne pitons hjelper alltid på psyken). Rakk å drikke en hel vørter mens han fumlet med standplassen. Deretter møkkatraversen over til skogen (4), med en liten alien og en liten curve nut i et rumperiss, deretter nye 10m runout. Myke sko med god friksjon samt nå tørt bjerg hjalp veldig. Selvtillit og godt tempo, i sterk kontrast til utpysinga i fjor. Feiret med vørterøl.

Fra skogen begynner moroa på Selnes: hovedveggen. Etter mye nøling bestemte Sverre seg for at han var en Klatrer, og ledet stødig, om ikke veldig selvsikkert og galant, oppover en fin 5-er. Litt irritasjon over undertegnedes formanende ord må ha opparbeidet seg siden han traff fint med en rød kamkile fra 4-5m. Jeg kvitterte med høye rop, selv om overraskelsen var langt større enn smerten. Trygt oppe på markert standplass, med behagelig horisontalt kløft i svaet til å stå i, markerte Sverre seg som en vordende alpinklatrer med trang til det smertefulle -- standplass ble istedet satt 4m lenger opp på to vinglende nøtter og med underlag uegnet for annet enn å strekke på leggmusklene. Nuvel. Etter å ha kommet opp senket vi standplassen ned til mer stabile nuts og det behagelige risset, før vi skålte i vørterøl.

Ifølge føreren kommer cruxet på 5. taulengde: grad 6, off-width. Alt så veldig greit ut helt til jeg sto inni det og krafset etter friksjon, takknemlig for gode sikringer, inkludert en Totem som kunne holdt en buss rett under. Jammet med kneet, stemmet mot glatt sten, trøkte inn en kamkile nesten blindt, raspet opp rack&ryggsekk, og kom meg gjennom via mine første knyttnevejams. Gledesbrøl. Deretter mer av det samme, men mindre overhengende. Opp til fineste standplassen -- to kvadratmeter plen i det fineste, peneste, kjempeste diederet jeg noensinne har sett. Deretter: Aldri undervurder gleden av å høre andremann streve på de partiene man selv har tilbakelagt. Hørte rykter om en heelhook og crimping på helt uanstendige steder.

Eplekjekk etter suksessen på offwidthen ville jeg opp til toppen kjapt og racket om til å lede siste lengde (6-, offwidth). Så grei ut, og risset innerst i diederet gir uendelig med sikringsmuligheter. Gikk løs med store kamkiler klare i hylsteret og stemte oppover mens jeg tenkte på Hazel. Satte den ene fireren jeg hadde med så høyt opp jeg turte, klatret 2-3m over denne og skulle sette sekseren, men fikk den ikke inn. For stor! Tenkte stygge ord, svettet, og ignorerte alle velmenende replikker nedenfra. Stealth-gummien smurte seg sakte nedover sidene av diederet. Bet i den sure pæra til slutt og kløyv nedover igjen til fireren. Fant et lite stykke ekstra bredt riss og presset inn sekseren der, nappet ut fireren igjen og fortsatte oppover. Tenkte på idiotien i å sette igjen den ene treeren vi hadde med på standplass. Gikk nesten til toppen av diederet og smalt inn fireren. Trygg. prøvde å presse meg inn i selve risset, men fikk dårlig friksjon og gled ned til fireren igjen. Tråkket på den, kjentes ut som en solid fjellhylle. Skammet meg litt, samtidig som jeg ikke ville tenke på konsekvensene om den vred seg. Stemming virket bedre. Vippet videre opp fra hovedformasjonen, men det brede risset fortsatte. Crimping, stemming, kneedrops, gastons, noe sidepulling, masse smøring. Lengden føltes hardere enn forrige. Jeg var sportsklatreren som ble satt på plass. Tidligere gradering på 5- er (var) en dårlig vits, vitne om fordums klatreres styrke, eller en bra utført sandbag. Langt oppi diederet før et lite opptak, med siste sikring 4m ned, uten noen kamkiler større enn rødt igjen, satte jeg min aller første faktiske nødvendige hex på tvers i bjergrisset. Føltes godt. Langt, langt over den igjen gikk endelig en rød kamkile inn i et smalere riss, og uværet lettet. Toppet ut til solskinn over Fosen. Flekket av trøya, spratt en vørter, satte på Toto og ropte sikrer klar.

Drakk opp resten av vørtern, sprang ned, NRK Klassisk i bilen, ryddet racket på ferga mens vi diskuterte klatreprestasjoner høylydt, feiret med første gang-burger på Superhero mens vi skulte på alle normies med behagelige liv uten klatring.

Personlig first ascent-liste:

Begge: Himmelstigen

Sverre: Klippet rustne pitons i bjerget

Sverre: Naturlig standplass (1,5)

Sverre: Taustandplass

Sverre: Droppe en cam

Ulf: Satte rosa tricam (uten at det bare var på tull)

Ulf: Satte en hex (uten at det bare var på tull)

Ulf: Offwidth i bjerget

Ulf: Grad 6 på naturlig

Når klatringa er kjedelig og man trenger mer krydder på taulengden sin

Svatraversen som psyka meg ut i fjor. Fortau i år.

Sverre crusher på den fine femmer-lengden

Dagens fjerde vørter 

En fin mark vi fant

El Selcap-selfie

:)

CR: Hell 11.06

På: Dessverre, Hovdegjengen, Megselv.
Forhold: Ustabile skyer, smådrypp og ellers veldig crispy.
S&D: Lysere Tider

Siden New Wave er dritsoft var dette årets første ordentlige Hell-tur. Kommunikasjon er vanskelig, så vi brukte 1,5t på å forflytte oss fra TRD til boltene. Siden værmeldingen var ustabil hadde vi alle 125 ruter for oss selv. Perfekt. Varmet opp med å henge litt på På Rygg, Aldersheim, Negervold, som alle var tyngre enn jeg husket. Sverre var svakere enn jeg husket, sikkert på grunn av noen stygge klatreavvik den siste uka. Steinar var sterkere enn jeg husket og kruset alt uten å stramme leppene.

Druste på Lysere Tider, og fikk Steinar til å henge opp slyngene siden han hadde ubegrenset med overskudd. Klatringa var brutal og bruteforce-basert, men likevel onsight. Kudos! Inspirert gikk jeg på med smidig teknikk etter forrige helgs Hugaas-coaching. Delvis motivert av stadig mer misunnelige Hovde-øyne klippet jeg også flashen, og det uten prustepesing. Har ikke like mye styrke, men vinner litt tilbake med smidig beta (når den ikke er lengdeavhengig). Etterpå prøvde jeg Et studie i grønt som virket ballehard for graden.

Hjem med vørterølsmak i munnen.

I bildet: E6. Ikke i bildet: Bilen som skal plukke meg opp.

Sverre gunner på Aldersheimen mens han stønner rundetider fra Lofoten rundt og latinske navn på betennelser.

Sverre og jeg koser oss på vørterøl med biltur. En haiker hadde sneket seg inn i bilen, og her snek han seg inn i bildet.

CR Kamberget og Mjønes

Hvor: Kamberget, Mjønes
På: To taulag, Michelle og Kristian, Thomas og Undertegnede
S&D Sport: Laksetrappa, Storsteinbiten, Fotografbalkongen, Erasmusparty, Pies de mar
Trad: Via Maurtua, Havfruen, Homer canary, + (7ern i Trønderrock),

Tur til Kamberget. Thomas har kjøpt seg California Camper og i den føler vi oss som erfarne klatrere. Kjørte ned torsdags kveld og fyrte opp kveldsmat mens Kristian og Thomas gikk Fotografbalkongen (4+). Deilig å være på tur istedenfor å drikke seg full med unge masete medstudenter.

Kamberget er som Kongeveggen. flott bratt klatring i flotte omgivelser. 

Fredag åpnet Thomas ballet med onsight av av Erasmusparty (5+) og undertegnede fulgte opp med å flashe Storsteinbiten (6). Kristian og Michelle gikk Via Maurtua (4 nat.) og Homer Canary (4 nat.).

Kristian hadde tatt seg bryderiet med å oppdatere Trønderrock med siste nytt fra tindegruppas føreroppdateringer og det medførte til at vi endte opp på et krimpehelvete av en rute mellom nr 9 og 10 i føreren. FA David Koch i 2014, grad 7-. Etter tre fall på samme sted og mange gloser i veggen
om at denne hvertfall var 7 om ikke hardere, bestemte vi oss for å ta lunsj etterfulgt av bading.
I mens hadde Michelle og Kristian rukket å gå Pies de Mar (6-) og hengt litt i Laksetrappa (6+).

Vi liker oss bedre i veggen enn i vannet

Etter lunsj gikk Michelle og Kristian Havfruen (5- nat.) og kjemperissdiederet (nr 7 fører, 4- nat.).
Undertegnede hang en siste gang i krimpene uten resultater. Klagde til Ulf over messenger, men fikk bare spydigheter servert tilbake. Klassisk klubbklatring. Vi flyttet oss bort til laksetrappa, og Thomas
gikk den litt for lett. For undertegnede ble det nok en nedtur. Sliten og lei avsluttet vi(jeg) klatringen
med å sikre Thomas på riss i kjempediederet.

Utover kvelden kom det to kvinnelige klatrere som slo telt litt lengre oppe. Overhørte hun ene si til
venninnen at hun gledet seg til å prøve et av de lukkede prosjektene i fører gradert 7+. Jøss, tenkte vi, og fulgte spent med. Mistet fort interessen da de rigget til topptau og hang i selen fra start til slutt. Senere kom de ned forbi oss for å bade mens vi satt og slappet av i solnedgangen. Toppløse. Litt uvant med så frisinnede kvinner, men utsikten var det ikke noe å si på, så vi ønsker de lykke til med prosjektet sitt, og håper de er der neste gang vi besøker cragget.

Utpå natten kjørte vi innom Mjønes og overnattet på parkeringsplassen like ved veggen. De 20 kronene i avgift det var skrevet om i føreren hadde blitt høynet til 40, men ingen av oss hadde mynt,
så vi re-høynet med en langefinger og snek oss inn. Cragget er typisk for ruter i skogen. Bratte skråninger og en del mose de første meterne. Rutene er hovedsaklig sva. Delte oss inn i samme taulag og trad-duoen gikk  for Snillturen (4-) med retur til fots, før de snek seg opp Åge på tur (5).
Vi hoppet inn på Fire pils og en pizza (5-) og Eskhil Forever (6). Fikk inn onsighten på Eskhil etter mye om og men, og med ett var gårsdagens fiaskoer glemt. Yr hadde meldt regn fra kl 13, og bommet med småpene 5 minutter. Ikke helt fornøyd med å måtte dra så tidlig, men vi skal jo tilbake. Står i fører at man bør være obs på flått i området, og det stemmer. Hjemturen ble et eneste stort gjesp, kun avbrutt av sjokolade fra bensern.