Råkjørte til Hjerkinn for å nå Snøhettaekspressen bare for å møte den på vei ut fra parkeringsplassen. Furtet litt i kantina før vi dundret videre til Romsdal og Vengetind. Var uansett meldt liten orkan på Snøhetta, og Internett beretter om kjipe rappeller allerede på 12 sekundmeter vind. Lengre sørvest skulle det være dårlig sikt, men bli sol utpå dagen etter. I Vengedalen var det folktetomt og tåketungt. Så ikke en dritt av fjellene rundt oss. Pønsket litt på anmarsjen og freste opp en Real av fiin gammel årgang. Campet på bordet i gapahuken -- NTK-medlemskap blir stadig mer etterlengtet. Flere av turrapportene på nett starer med mer behagelig utgangspunkt enn smått støl rygg og assorterte myggstikk.
Halvpin start med nok en Real i magen. Angret på dårlig proviantplanlegging. Trasket oppover lia 07.30 uten særlig sikt eller retning. Hadde dessuten glemt at Telenor har dårlig dekning nede i dalen, og Internett er ganske mye bedre hjelp for anmarsj enn Romsdalsføreren. Virret fram og tilbake før vi fikk dekning igjen og rotet oss borti noe sva langt til venstre for vanlig rute. Tåka og duskregnet gjorde fjellet glatt og ugjestmildt. Sverre så utpsyket ut og jeg begynte å lure på om dette var noen god plan. Fant ikke noen åpenbar vei videre, så vi satte oss ned og furtet stille. Fjellet ga faen. Bestemte oss for å snu. Så bestemte vi oss for å snu enda en gang og liste oss bare litt videre med tau og sikringer. Kom oss oppå eggen etter noen nervøse symaskinlegger på glatt sva.
Breakthrough på eggen -- tåka lettet, sola strålte, innsteget ble synlig, forelska i fjellet igjen. Skepsis vekslet i smil og framdrift. Førstelengden var grei opp til traversen til venstre under taket, hvor vått bjerg gjorde det litt ekstra psykende. Drømmediederet var til gjengjeld tørt og like fint som jeg husket det. Triviell travers over til Knortesvaet. Latterlig fin klatring oppover, og små kamkiler kombinert med en god del rustne gammel pitons i bjerget gjorde lengden mye bedre sikret enn ryktet hadde advart om.
Over svaet fortsatte tre lengder med små opptak og ellers klyving. Toppet ut i full sol over tåkehav med små tindeøyer. Vakkert. Spratt et par vørter før vi begynte på normalveien ned igjen. Husket den som kjip, men isen under snøflaket gjorde den enda kjipere. Insisterer på stegjern til hele følget neste gang. Resten av navigeringen gikk bedre og mye bedre enn sist -- fant en sti ganske langt til høyre i skaret som gikk hele veien ned. Tilbake ved bilen 01.45, dundret til Dombås for en stor superburger, og kjørte vekselvis glovarmt og iskaldt i bilen for å holde koken helt fram til Trondheim. Fin tur!
Lærdom:
- GPS-spor fra tidlige bestigninger er god hjelp. Sammenligne med kart på Ut.no eller lignende.
- Isete snøflak er dritt uten skikkelig fottøy.
- Ha litt teip i lomma så slipper du å blø ned hele knortesvaet fordi du har en liten rift i fingern
Pictaralbum:
https://flic.kr/s/aHsmif5hoA
No comments:
Post a Comment