Jomfrufallet på Selnes -- Melkeveien

Selnes - 16. mai 2016

Av Johan Gunnerud

To hvite menn som pusher 5.10 (red.anm.)

 06.00: Alle klokkene kimer og jeg våkner og tror det er Fosenferja som brøler farvel med oss på feil side av bommen. Et siste håp om exit fra det uavendelige faktum at denne 16. mai skal ende med juling av selveste Selnesklippen? Jeg sleper meg i dusjen, setter fart i nistepakking og kaffebrygging og hiver stæsjet i bilen. Rett utafor bompengeringen går det opp for meg at jeg har nøklene til junior, men ikke anmarsjsko og kortmappa med sertet og bankkort. Retur; take 2. Munkvollekspressen i siget. Vi har ei ferje å rekke. Morten, psykologen, står klar og det er lite flakking på vei til Flakk denne morgenen. Klokka har ikke nådd 19.31 idet ferja forlater kai, men semantisk snikksnakk om når en ferje bør forlate kaia biter ikke på en skipper med nesa vendt mot Rørvik. Ett minutt for seint! Heldigvis stemmer ikke rutetabellen heller, så vi mister bare en halvtime. Akkurat nok for en liten recap:

Selnesklippen − Trøndelags "storveggsalibi" − som i altfor lang tid har fått vokse seg større, mørkere og mer utilgjengelig i hodet på en stakkar. I virkeligheten bryr den seg ikke. Fjell bryr seg ikke om små menneskers behov for å teste mulighetenes grenser, men jeg er et lite menneske og jeg bryr meg om Selnesklippen.

                Psykologen ringer. Om jeg vil være med til Selnes og utforske Melkeveien? Jo takk, men jeg har det bra i denne enden av Melkeveien. På den annen side kan det jo være at denne veistumpen har mer å by på? Melkeveien har alltid hørtes så trivelig ut og psykologen har fløyel i stemmen − enda et varsel som gikk forbi radaren denne ettermiddagen. Psykologen er fortsatt høy etter Selnes-debuten helgja før, da han gikk Himmelstigen. Riktignok som toer på de heftigste pitchene, men det gir desto større grunn til å teste grensene for alvor.

                I mellomtida har psykologen lufta planene våre med TradMentor Arve Stavø som naturligvis bifaller alt som har med uteliv å gjøre, og spesielt tradklatring: "Det må dere gjøre ja. Fin og godt sikra rute." På mer inngående spørsmål om svapartiene i nedre del av ruta får den nyslåtte Selnes-toer-guruen en stram salve i fleisen. "Ha! Skremmes dere av det der har dere ingenting lenger opp i veggen å gjøre!" På en eller annen finurlig, masochistisk måte motiveres vi av dette lyskesparket. Et litt ubestemmelig "Pøh!" sniker seg forbi leppene og det var den exitmuligheten.

Maslovs behovspyramide i sitt naturlige habitat (red.anm)

Fosenlandskapet er forførende denne morgenen og turens alvor glemmes for et øyeblikk, men snart er vi framme. Psykologen har tatt initiativ til turen og får velge utstyr. Jeg lurer et par av mine egne kammer i sekken. Har et ambivalent forhold til link-kammer. Anmarsjen er akkurat passe lang til å tune sinnet inn på oppgaven. Etter litt obligatorisk vasing ved innsteget finner vi første pitchen og kjenner på fuktig fjell. Psykologen tar ledelsen og snart er vi oppe, men ikke uten rockefot og heng. Vi konkluderer med at 15 meter fuktig dieder av 5+-varianten er stiv oppvarming.

                Neste pitch er min. Jeg må ha gått lenger til høyre enn antatt, for det glipper et "godt sikra, my ass!", før jeg snur og tar enda lenger til høyre. (I ettertid nevner TradMentor AS at det er en runout på andrepitchen.) Tredjepitchen er grei og snart står vi (som Kafka) foran porten.

                Psykologen er hypp på fjerdepitchen − seksern. Han er i kvass form for tida og sier han liker sva. Det siste skal han snart få bite i seg i form av noen eiendommelige pipelyder idet han nesten mister fotfeste. Tyngdepunktet faller på rettsida og snart er det djevelen sjøl som påkalles − i nordnorsk stil. "Det hadde vært lett om det ikke var bløtt!" Lett og lett. Uansett: Psykologen perser med en sekser på trad!

                Etter en lang og tildels gufsen etappe på sikringsplass er det filosofens tur til å gå seksern som toer. Det tar jeg for lett på og sålen glipper i det bløte risset omtrent samtidig som jeg tenker: "Jeg klatrer, altså er jeg". Som toer er det lett å forbanne sikringsarbeidet når nøttene skal ut, men i den skarpe enden av tauet kjennes det ofte greit å ha en sikring for mye. Snart er vi begge på ei lita hylle med en rappel og gjensetting av utstyr under oss og to taulengder fra ære og svært begrensa berømmelse over oss. Det er tidlig ettermiddag og ingen tvil om hvor vi skal.

                Etter slumsen klatring er sikkert psykologen i tvil om filosofens evner på neste pitch (6-), men for min del er det ingen vei utenom. Femtepitchen for konge og fedreland, ære være og frihet, likhet, brorskap. Ut til venstre, riss opp, over i nytt riss og videre til markert dieder. Grei skuring på papiret, men det er 30 meter vedvarende 6- og fire cm for bredt mellom rissene. de første 20 meterne går på mirakuløst vis greit med betydelig pesing. Riss, layback og høvelig glatt fjell på sidene er tungt arbeid. Skriket fra leggene når ikke fram til bevisstheten før natta etter. Smerte, prestisje og en gjentakende "nå faller jeg" overdøver pump og strekk. Samle seg, planlegge neste sekvens, over i neste riss, falle... På riktig. Rekker ikke å tenke. Kammen tar. Hadde finstilt den, ikke fornøyd med førsteplasseringen. Hekta tauet? Henger jeg opp ned eller bare rett ut fra veggen med blikket vendt mot himmelen? Det går så fort. Vanskelig å vite. Ikke mer enn sju-åtte meter. Kunne plusse på seks-sju meter til om sikringen ikke hadde holdt. Samle seg. Nytt forsøk. Neste riss ok, men det er jo like tungt videre! Pumpen tar. Klarer ikke enkle flytt. Pause... Så. Der satt den. Standplass i verdens fineste dieder.

                Snart høylytt banning fra toern. Tauet strammes (ikke helt aldeles uten skadefryd fra standplass...). De to pitchene utgjør hver sine utfordringer, men noe skal en ha å stri med og først og fremst er Melkeveien rissklatring i toppklasse.

Psykologen tar finalepitchen. Dieder 5-. Burde vært enkelt, men ifølge psykologen er dieder en kode å knekke om en skal gå det elegant og høydemeterne henger i beina. Jeg syns nå det ser greit ut og oppover går det uansett. Snart står vi på toppen av Selnes-klippen og nyter vissheten om at vi er konfirmert og klar for nye utfordringer. Og på Fosen-ferja har de perse-isen klar...

Ingen vitser her. Seiersfjelfien er ektefølt, velfortjent og lystbetont. Og delvis ledfalls-posttraumatisk, ser det ut til. (red.anm.)