Jugebenken: Svafjellskjending i Eresfjord -- Balansekoden

Åstedet for puristenes Khutulu-mareritt

I 2014 raste debatten i Romsdal om håndhevelsen av tindeelitisters viktigste prinsipp: sett ikke annet enn fotspor igjen i fjellet (om det ikke er et en slynge til rappell (eller en kamkile som har kilt seg fast (eller det er lavlandet og hard sportsklatring er formålet (eller man skal rappellere mye ned fra Romsdalshorn (eller om man skal klatre spesielt hardt opp Stetind og man slipper opp for svakheter i bergveggen å sikre seg fra))))). Dette er seriøse greier, og det er stadig nye ting å diskutere.

Tilbake til 2014, da Iver Gjelstenli og Tore Lundberg gjorde sitt fornødne på Klauva -- sine Romsdalsnaboers dørmatte -- og etterpå banket de inn en bolt i døra og spurte om tørkepapir. Hans Christians Minnerute, med sine borebolter, skjendet både det bolteskeptiske minnet og Klauvas vakre fasade så meget at lokale klatreautoriteter tok vinkelsliperen fatt. Jugebenken anerkjenner argumenter fra begge sider i denne betente saken, men i all den grad vi er aspirerende deltidsjoikaer med ambisjoner om medlemskap i NTK, følger vi rådende tause retningslinjer om å gi bolter dette blikket mens vi skjelvende og nølende plasserer våre kamkiler.

Utelukkende for research i sakens anliggende bestemte Johannesen og undertegnede seg for å utnytte et helgehull med mer sol enn regn for å undersøke de lokale forholdene i Eresfjord -- stedet hvor nevnte bolteuvaner har fått spire og gro. Vi pusset belay-monoklene våre, fylte tyskersleden med ekspresslynger, og dundret nedover Grøvudalen.

Eresfjord er et vakkert lite stykke melkesjokolade med en rik klatrehistorie, et butikksamvirkelag ved navn coopn (catchy name, let's keep it) og veldig hyggelige folk. Lokalsuperioritet krevde at jeg ikke anerkjente områder utenfor Skålahalvøya -- og knapt nok hele den -- som gode steder å bosette seg da jeg vokste opp, men i halvvoksen alder må man krype til både det ene og det andre korset: Eresfjord banker Skåla med sin vakre grend. Mandelen i klatregrøten, Goksøyra, skiller seg spesielt ut - seriøs klatring med så mange taulengder de fleste hjerter kan begjære.

Dessverre er ikke Goksøyra fullboltet, så mitraljøsesiktet ble stilt inn på Balansekoden. Ruta, boltet av lokale bolteentusiaster, går 15 taulengder og mange hundre meter opp til værs, stort sett på sva, avbrutt av noen kortere opptak og en travers eller to. Allerede i planleggingsfasen virket det for godt til å være sant. Er det verdt å kjøre nesten ens ærend fra Trondheim for? Gode bilder fra Terje Aamodt i kåfiteibl-format hjelper dog på inspirasjonen, og finvær kommer tross alt i små porsjoner her til lands.

Vel framme ved det utvalgte lørdagscragget, Håhammeren, møtte vi lokale helter -- inkludert selveste Bjørn Bergsvik -- og bygdas yngre klatreentusiaster. To ting kom fram -- d e fæst på coopn i kvelj -- og Balansekoden er 90% tørr. Yes x2. Litt småprat senere sælet vi på og tok en trelengder -- Ludo -- på fint sva. Lite å utsette, passe vanskelig, solnedgang i nakken, utsikt i pupillene. Man har modnet siden sist sesong. Mindre nervøsitet, roligere kommunikasjon, fin flyt, dog stadig det granskende blikket i retning partneren for å avdekke styrker og svakheter for eventuell justering av hierarkiet.

Roadside barefoot multipitch #2

De lokale selekledde pakket sammen mens vi hang i tau over dem, og da vi var nede igjen hadde vi rasteplassen for oss selv. Coopn-fest, og kanskje et måltid servert på porselen, ble vurdert opp mot stillhet og god utsikt. 10 minutter senere satt vi med oppvarmet frysetørket turmat og hver vår lunkne pils. Lokal Helt kom syklene med skreppa si full av pils, mer enn et par pils innabords, og en styrepils i hendene. Lurte på om "d va no som skjedd på Håhammern", og ville forse før coopn. Det ville ikke vi, og etter bare 45 min tok han hintet om at vi kom til å være dårlige drikkekompiser for kvelden, spratt en ny pils, og syklet avgårde. Han advarte mot at han kom tilbake senere, så vi pakket bilen og kjørte innover grenda for en provisorisk coopn-festskjermet hagecamping hos bortreiste familien Fagerslett (et eget kapittel Eresfjord -- fantastisk hyggelige folk alle sammen. Se siste nummer av Norsk Tidsskrift for Alpin Klatring for å se hva en oppvekst i nevnte bygd kan føre til). Kveldsmaten fortjener ikke mange ord, men kan fint tægges med #flere_lunkne_pils og #NKVO.

Lokal Helt tar seg en styresigg, en styrepils og en styrepils til før fæstnj

Alpin start, fortsatt et fremmedord for Jugebenken, ble tentativt praktisert påfølgende søndag med revelje 06.00. Ikke tidlig nok, skulle det vise seg, men tidlig nok til at det gjorde vondt. Masse brød med majones senere kjørte vi i retning Balansekoden. Anmarsjen skulle være enkel - ta av ved skilt fra hovedveien, gå 20 minutter opp sti/tørt bekkefar. 40 minutter senere hadde vi rotet oss bort og fant ikke fjellet vårt. En skogstravers senere fant vi fjellet, og oppdaget at vi var to taulengder opp fra innsteget. Faen x1. En halvspennende nesten-utrønnet travers over vått sva senere sto vi forankret i boltene og startet selve klatreturen.

Gikk Seg Bort-traversen - I forgrunnen: lettede undertegnede. I bakgrunnen: Johannesen tjoret fast til et tre.

Svaet opp Balansekoden er enormt. En altfor stor høvel har skrapt så mye fjell rent for vegetasjon at det ser kunstig ut -- perfekt tilrettelagt for klatring. Vi trodde det skulle bli mye middelmådig styr for å komme til rosinlengdene, tolvte og trettende, men det er nydelig hele veien opp fra bunn. Tempo, temperatur og humør steg utover dagen i takt med at de enkle taulengdene ble nedlagt. Vi tok oss tid til litt rot, men ikke noe nevneverdig. Johannesen prøvde seg på en frisk runout til venstre for ruta på 20 meter, men kom ned igjen etter nervøse tilrop fra undertegnede og fant tilbake til bolterekka.

Johannesen lever topptaudrømmen på særdeles lang rutsjebane.

Johannesen slipper opp for topptau, men gønner på allikevel

Vel oppe på smørøyet, ellevte og tolvte lengde på 7- og 6+, må jeg medgi at vi begynte å bli litt slitne. Ikke utmattet, men tærne hadde allerede begynt å dunke, og fingrene var så smått ømme. Det som møter deg på selve Balansekode-svaet er likevel så formidabelt at det kan ta pusten fra deg på en slik at både naturlyder og slitasjesmerter stilner. Vi hadde studert bildene; vi hadde lest turrapporter. Svaet er likevel brattere, glattere og flottere enn du tror. Det ser kanskje vanskeligere ut enn det faktisk er, og selv om du ikke har noe å holde deg fast i, så får du krabbet deg oppover de små knortene uten å risikere mer enn et par meters ubehag til forrige bolt om du feilberegner, men det oppleves som langt ut av komfortsona og henrivende spennende: Høyt over havet, med neste bolt såvidt ut av rekkevidde, maksimalt smurt kroppsvarm høyfriksjons klatreskogummi mot glætt fjell, begge håndflatende mantlende mot svaet, svakt symaskinskjelvende, høylydt stønnende. 25 karat glatregull.

#Balansekoden #Eresfjord #climbing #påsvaerviallelike #svaklatring #slabclimbing

A photo posted by Johan Gunnerud (@whatsup_jogu) on Jun 6, 2016 at 2:09pm PDT

Rosinpitchene tilbakelagt gikk fjellet over til å være normalt bra igjen. Noen litt stive opptak i bratt og vått svakt overheng, noe lett skrambling, bæng til topps 19.00. Vi spratt pils, spiste lunsjkveldsmat og briske oss over bragden. Føttene var slitne og ønsket miljøskiftet fra svasko til anmarsjsko evig takknemlighet. Returen begynte -- fine tolv rappeller i kveldslyset.

Halveis nede roter imidlertid Johannesen seg bort da han ikke finner neste rappellanker. Han fortøyer skuta i en enkel bolt og piper selvbebreidelser og rop om hjelp mens jeg er på vei ned. Smartere enn undertegnede på Romsdalshorn gir han imidlertid ikke slipp på fortøyningstauet, i tilfelle han må opp igjen. Jeg finner neste anker et stykke til siden og over Johannesen, så etter kort diskusjon fortøyer han seg i en ekstra bolt, gir slipp på tauet, lar meg rigge ny rappell fra mitt anker, pælme tauene over til ham, la ham koble seg inn, og rappellere videre fra mitt anker som om ingenting hadde skjedd. Etter mye humring og knipsing av bilder, selvfølgelig.

Johannesen piper og angrer

På dette tidspunktet var vi direkte utmattede. Rappellrutinene er enkle, men vi gjorde småfeil og dumme ting hele tiden -- på vei til å koble seg ut av selvforankring uten å være fullstendig innkoblet i rappelltau, for eksempel. Dobbel- og trippelsjekk må til på slutten av en lang dag.

Nede igjen på bakkeplan 23.15. Folder tau, holder kjeft, tenker varme tanker om skinnsetene i Mercedesen. Nedanmarsjen går trått og virker mer som 200 enn 20 minutter. På asfalt rullet skoene bortover med uvant lite motstand. Skylle beina i kaldt fjordvann, dundre oppover til Sunndal for påfyll av storfekjøtt og koffein, kjøre til Trondheim med hyppige sjåførbytter, ramle overende i senga ca. 04.00.

MER DOKUMENTASJON UNDER