Hornet inviterer, men ombestemmer seg (eller: En ereksjon er ikke nødvendigvis en invitasjon)

Eirik, Per Arne og Odd Rune poserer for bandbilde til indiepønk-ensemblet
"They Might Be Climbing Goats". Romsdalshorn i bakgrunnen.

Høsten omfavner nok en gang Trøndelag, og i bakhodet ruger bekymringen om at vi ikke får gitt kamkilene våre sesongens stipulerte antall riper og slitasjemerker. Per Arne, Eirik, Odd Rune og megselv kuppet helgens usikre værvindu i Romsdalen for å ta hornet. Yr, Storm, Abraham og de andre profetene vinglet mye, men én ting var i alle fall sikkert: Været skulle bli bedre utover søndagen. Det hjalp ikke mer enn litt der vi sto ved Vengedalsvannet lørdag kveld med duskregn i barten og dårlig utsikt til fjell.

Alle dessa bulder som kom och gick...

Det er sjeldan eg spør meg sjølv kvifor eg driv på med dette. Unntaket er når eg ligg med blødande fingre under eit bulder eg har dutte av alt for mange gonger. Glippa det eine flyttet eg har prøvd på heile sumaren nok ein gong. Da kan det dukke opp flyktige tankar som "Kvifor i svarte satan driv eg på med det her?!".

Men der låg eg altså, ein junikveld og kjika opp på denne vesle steinen eg allereie hadde investert fleirfaldige timar på. Foten hadde poppa nok ein gong, og tuppen av langfingeren hadde ei djup flenge som blødde godt. Nok ein gong hadde dei kvasse krimpane på veggen over meg vunne over kroppen min. Det var berre ein ting å gjera; Finne fram kaffe og kvikk lunsj og sjå sola gå ned over kvitveis, skog og stein. Liten skuffelse, stor kvardagslykke. Ein dag skal eg klatra over kanten på denne steinen, og nett som Sisyfos er det berre å setja seg ned under ein ny stein og byrje ein ny kamp.

CR Harbak

 selfie + (Superhero-pose * på vei til Suprhero-burger) = illustrasjonsbilde med semimorsomt ordspill

På: Steinar, Eirik, Meg.

Forhold: Superb excellento perfectissimo

Sendt: Kosedyret ståstart, Pompel, og et tilfeldig utvalgt truser, lepper og annet lett Harbakdrit

Fraværende: Jørnebestanden </3

Tusen millimeter regn på lørdag skremte Klatreklubben fra å gjennomføre Harbaksamling -- våknet selv lørdag morgen med både promille og fyllenerver av drypp fra det satanisk plasserte skråvinduet over senga. Værmeldinga lovte likevel kanonforhold på søndag. Litt skeptisk kjørte Eirik igang mobiliseringsmelding lørdag kveld, og Steinar svarte overbevisende at han ville ha med en random utveksklingsstudent han hadde truffet på byen. Vi vanlige tre endte likevel opp i mopeden til Eirik og dundret utover med helligdagsrespekt for fartsgrensene og annerkjennelse for det nylagte underlaget som legges ut til jagerfly og vindmøller.

CR: Kongeveggen

CR: Kongeveggen
På: Thomas og Steinar
Forhold: Godt og varmt.
Frafall: Ulv og Goethe

Etter en tung sommer med alt for mye jobb og sporadisk buldring på senteret var det en fryd å igjen sitte i bobilen til Thomas, som gjennom det siste året har blitt ensbetydende med gode opplevelser. Avreise 10 sharp søndags morgen var desverre litt i overkant tidlig for resten av det planlagte følget som hadde tilbrakt helgen i beruset tilstand på Pstereo.

Cragget ligger idyllisk til rett ved fjorden, med tilgjort sted for leirbål og ville bringebærbusker. Selve veggen er en loddrett stabel av blokker med sprekker og lister som gir variert og teknisk krevende klatring. Ved ankomst sirklet to havørner over oss, som for å understreke at denne veggen var helt spesiell, også i dyreriket.

Siden rutene er 6- og hardere, var det lite rom for å åpne rolig, og vi ble enige om å gå alle 6'erne for å få inn godfølelsen. Med to måneders klatrefravær grunnet fingerbrudd holdt Thomas forventningene nede, og fokuserte heller på gleden av å endelig være igang igjen. Undertegnede var bedre mentalt rustet etter å ha tøyd grensene på tradisjonell klatring med Ulv og Mikkuchan tidligere i uken. Thomas åpnet festen på Magnus Berrføtt (6-), en forholdsvis kort rute, men som tross lengden bød på nok av problemer. Deilig å få pushet comfortsonen etter lang tids fravær av vertikale utfordringer. Ivrig etter å klatre kalket jeg opp både før og etter innbinding, noe som fikk Thomas til å nevne at det var noe kjæresten hans også alltid gjorde. Uanfektet av sammenlikningen klatret jeg oppover med håp om å cruise inn flashen, men støtte fort på problemer og måtte slukøret be om råd nedenfra. Thomas gjorde opp for seg med god beta.

Etterpå gikk vi over på Kronprins Håkon (6-), en fin rute som kan forlenges til Kong Olavs mén (7-), men i tråd med planen holdt vi oss til 6'erne. Neste på menyen var Prinsesse Madeleine (6), en meget fin rute som strakk seg opp hele veggen. Prøvde en håndjam i slutten uten suksess, da kløften var noe for bred.

Lunsjtid og Thomas disket opp med kald byggrynsgrøt utgått på dato, som vi spritet opp med banan, nektarin og selvplukkede bringebær. Min smakte i overkant syrlig, men presset ned halvparten siden min makker ikke hevet et øyenbryn over smaken i sin.

Etter lunsj var vi klare for en siste rute før hjemreise. Siklet en stund på Cleopatra av Egypt (7/7+) som inneholdt flere parti som så flotte ut. Dog hadde vi litt dårlig tid, og valget falt til slutt på Märthas engler (7-). Jeg gikk først og klarte med nød å toppe ut på første forsøk. Klatret meg skikkelig inn i vanskeligheter i toppen, da en serie med dårlige tak gjorde det både vanskelig å klippe og komme seg videre. Thomas bandt seg inn i andre enden og klippet seg ut på vei opp. Fikk servert litt beta, og fant en bedre løsning i toppen. Meget bra klatring! På veien hjem plukket vi med oss en halvkilo blåbær.

Vi gleder oss allerede til neste gang, hvor vi fortsetter på 7'erne med blant annet Prinsesse My (7) boltet av Arve "eg er en kileklatrer" Stavø.

Kronprins Håkon (6-)

CR: Trolla

På: Solo i skauen
S&D: Sjustjernebulderet (6C+)
Forhold: Tøndersk Trolla -- alltid 10% fuktig

Blogger (forgrunnen), Ghetto 7A (bakgrunnen), skuffelse (overalt)

Jazzdetox på Vengetind

Vengetind på sitt aller vakreste -- besudlet med snø i alle renner, og hvilende på en tjukk tåkepute.

Vengetind er det vakreste ikke-falloslignende fjellet jeg vet om. Taggete, høyt og mektig, men veltet over på siden, uinteressert i hva de to nærliggende kjendisene, vårkåte Romsdalshorn og risikosøkende Trollveggen, har å melde. Fjellet kan selvfølgelig klatres.

Bakrusen etter årets jazzfestival rakk akkurat å snurpe nederste del av svelget før en halvveis alpin start mandag morgen sendte Per Arne og undertegnede i retning Vengedalen. Pit-stoppen på Shell tok for mange minutter for å rekke ferga vi siktet på, men da med oppracking, pakking og gassblusskaffe på fergekaia som konsekvens. Mot Isfjorden snakker vi ikke om at vi begge er nybegynnere som skal prøve å gape høyt, men gleder oss i stedet over værmeldingsterningen til Yr.

Drømmediederet lokket -- navnet på ruta bestående av seks taulengder og selve filet mignonen -- et femti meter høyt innoverhjørne med et knyttnevebredt riss gående hele veien. Hans Christian Doseth sjølan gikk selv ruta som den første i 1984, litt til venstre for den enklere ruta Vesteggen med romsdalsstjerna Knortesvaet. Når ellers adjektivknappe romsdølinger skriver "utrolig fint" i føreren, så stoler vi på dem.

CR Hell 22/6

På: Anders og Steinar
S&D: tøser, men ikke tasser

Anders utsetter flatanger til torsdag, da han mangler buddies å klatre med og ikke er typen som trenger seg på. Jeg spurtsykler til Ranheim etter jobb med en smurt lefse som proviant i sekken. Håper Anders disker opp med mer frukt. På parkeringen ved stadion står det et tjuetalls biler. Kanskje alle er her for å spille fotball? Vi går spent opp til veggen.

Helleristning med 5er rutene er smekkfull, men vi får skvist oss inn og gått peklo 5- og på rygg 6. Overhørte en ivrig fyr si til kjæresten sin at det var forskjell på norske og franske grader, og at det fantes ruter så harde at de ville fått både 10, 12 og kanskje 14 i norsk grad. Nuvel. Anders har lest på 8a.nu at harrytøser skal være en soft 7'er. Jeg går først og synes den er alt annet enn soft. Sliter med å finne de gode takene og kjenner at konglomerat begynner å gå meg på nervene. Pumper ut tre ganger før vi tar en pause og går inn i negerens vold isteden. Hviler/sikrer mens Anders cruiser den lett som ingenting. Stoka over Anders prestasjon går jeg tilbake på harrytøser og pumper ut en gang til,  men finner en brukbar beta. Anders flasher den irriterende lett med samme fremgangsmåte. Etter en banan og litt sjokomelk får jeg samlet nok krefter til å endelig sende den selv.

Vi fortsetter på harrytasser ved siden av, da den har samme starttak og grad. Anders går på og klatrer seg bort mellom andre og tredje bolt. Blir bare rot når man ikke kan bruke beta fra forrige rute. Etter litt henging får jeg prøvd meg og gjør samme feil. Nekter å gi opp og går for noe som ser ut som en jug, men som viser seg å være en antijug. Fallet stoppes elegant ved å knuse venstrehælen inn i innsteget.

konglomerathelvete

En dame går forbi og tilbyr oss isposen hun har i sekken. Dessverre har den smeltet. Litt usikker på hvordan det står til med foten halter jeg meg bort for å sikre Anders på gammel erik, en 7- som visstnok også skal være fin ifølge 8a.nu. Anders pumper ut jevnlig mens han kaver seg gjennom våt mose. Etter en god del henging i tauet får han klippet ankeret, og vi pakker sammen. Klokka er nå passert 2230 og vi er de eneste igjen på cragget. På veien hjem disker Anders opp med flere økologiske pærer og bananer.