CR Hell 20/6

På: Anders og Steinar, to eks-crossfitere, med kun fingerstyrke igjen.
S&D: aldersheim og negervold.

Anders, en kompis fra de glade crossfitdagene tok turen fra Sogndal til Trondeim og skrev et sted på fjesboka at han ville klatre. Ulf snappet opp meldingen og fikk gitt beskjed. Jeg var ferdig på jobb 1730 og spurtsyklet hjem for å stå klar kl 18. Lenge siden jeg har sett Anders og lurer på hvor lenge han har klatret. Er det ikke bare skibomser i Sogndal?

På vei til Hell melder Anders at han har klatret et par 7'ere og har tatt turen nordover for å delta i den årlige festivalen på Flatanger. Selv har jeg en 7'er i beltet fra før, the undertaker for bare en drøy uke siden, så dette lover bra. I tillegg har Anders med en hel kasse økologisk frukt han fikk av en tilfeldig eldre herremann på Ranheim. Jeg erkjenner at middagen ble skippet, og alt jeg har med er en dobbel smurt lefse, dog med et samlet energiinnhold på drøye 1000kcal. Vi fyller sekken med frukt og trasker opp til veggen.

Vel oppe varmer vi opp på Ekstremsport 5, ut av mørket 6 og mørkets første 6, før det bærer mot hell aldersheim 7-. Anders klatrer først og vil onsighte. Kommer til det tricky midtpartiet, klatrer litt feil, men henter seg mesterlig inn igjen og sender. Jeg går den etterpå med beta fra forrige uke friskt i minne. Vi forflytter oss bort til i negerens vold 7-, en populær rute både i føreren og på 8a.nu, som Anders sverger til. Siden han er gjest på cragget, får han klatre først igjen. Det går tyngre nå, og Anders melder megapump. Lite overhengsklatring i Sogndal fåsds. Ivrig etter å sende gir jeg alt fra start og takene sitter godt hele veien. Anders jobbet litt til med ruta uten å sende, men pugger inn en godt beta til neste gang. Fornøyde rusler vi  ned og avtaler en tur til etter Flatanger.

Note: OP tar selvkritikk for manglende bilder. Dessverre blir det ingen bilder i neste post heller.

Jomfrufallet på Selnes -- Melkeveien

Selnes - 16. mai 2016

Av Johan Gunnerud

To hvite menn som pusher 5.10 (red.anm.)

 06.00: Alle klokkene kimer og jeg våkner og tror det er Fosenferja som brøler farvel med oss på feil side av bommen. Et siste håp om exit fra det uavendelige faktum at denne 16. mai skal ende med juling av selveste Selnesklippen? Jeg sleper meg i dusjen, setter fart i nistepakking og kaffebrygging og hiver stæsjet i bilen. Rett utafor bompengeringen går det opp for meg at jeg har nøklene til junior, men ikke anmarsjsko og kortmappa med sertet og bankkort. Retur; take 2. Munkvollekspressen i siget. Vi har ei ferje å rekke. Morten, psykologen, står klar og det er lite flakking på vei til Flakk denne morgenen. Klokka har ikke nådd 19.31 idet ferja forlater kai, men semantisk snikksnakk om når en ferje bør forlate kaia biter ikke på en skipper med nesa vendt mot Rørvik. Ett minutt for seint! Heldigvis stemmer ikke rutetabellen heller, så vi mister bare en halvtime. Akkurat nok for en liten recap:

Svafjellskjending i Eresfjord -- Balansekoden

Åstedet for puristenes Khutulu-mareritt

I 2014 raste debatten i Romsdal om håndhevelsen av tindeelitisters viktigste prinsipp: sett ikke annet enn fotspor igjen i fjellet (om det ikke er et en slynge til rappell (eller en kamkile som har kilt seg fast (eller det er lavlandet og hard sportsklatring er formålet (eller man skal rappellere mye ned fra Romsdalshorn (eller om man skal klatre spesielt hardt opp Stetind og man slipper opp for svakheter i bergveggen å sikre seg fra))))). Dette er seriøse greier, og det er stadig nye ting å diskutere.

Tilbake til 2014, da Iver Gjelstenli og Tore Lundberg gjorde sitt fornødne på Klauva -- sine Romsdalsnaboers dørmatte -- og etterpå banket de inn en bolt i døra og spurte om tørkepapir. Hans Christians Minnerute, med sine borebolter, skjendet både det bolteskeptiske minnet og Klauvas vakre fasade så meget at lokale klatreautoriteter tok vinkelsliperen fatt. Jugebenken anerkjenner argumenter fra begge sider i denne betente saken, men i all den grad vi er aspirerende deltidsjoikaer med ambisjoner om medlemskap i NTK, følger vi rådende tause retningslinjer om å gi bolter dette blikket mens vi skjelvende og nølende plasserer våre kamkiler.

Utelukkende for research i sakens anliggende bestemte Johannesen og undertegnede seg for å utnytte et helgehull med mer sol enn regn for å undersøke de lokale forholdene i Eresfjord -- stedet hvor nevnte bolteuvaner har fått spire og gro. Vi pusset belay-monoklene våre, fylte tyskersleden med ekspresslynger, og dundret nedover Grøvudalen.

CR: Flatanger anno veldig lenge siden

Hvor: Flatanger, lenger nord i Norge enn jeg noensinne har vært før (pers!)
På: Klut, Mulf, Steinhard, undertegnede
S&D: Klut leder sin første rute

For ett år siden reiste Mulf, Steinhard, Klut og jeg til Flatanger. Detaljene begynner å bli uklare, så bildene vi tok og fri fantasi blir brukt hyppig for å fylle inn eventuelle hull i hukommelsen.

Under en uke før avreise bestemte Mulf oss for at vi var klare for Flatanger. Jeg bladde litt i føreren, men falt tilbake på at orakelet Mulf kunne peke ut noen overkommelige ruter til meg. Desto viktigere var det å pakke 60L-sekken stappfull av varme klær, alkohol og sjokolade.

Klut lånter Gunsteins dunjakke. Eline for scale.

Å lese kart er ikke min sterke side, og jeg nekter å bruke GPS-funksjonen fordi jeg liker sjarmen i å febrilsk prøve å finne ut hvor vi er og hvilken vei vi er på. Jeg valgte å holde all denne informasjonen for meg selv da jeg fikk i oppgave å lese kart. Det varte ikke lenge før kartlesingen ble delegert til baksetet, og jeg heller fikk i oppgave å pugge Friluftsloven og Allemannsretten. Mulf var fast bestemt på å sove i hula, men enhver paragraf ble av bonden møtt med «Hei, ikke begynn med det derre lovverket!». Vi måtte se oss slått.

Allemannsretten dekker skifting av klær.

Første dag bød på lange svaruter. Fine greier. Vi klatret Homo Erectus (5a) og Doplerflata (5a) noen ganger, før vi fylte sekker og IKEA-bager med tau og utstyr og klatret Gorillaglass (4c) og Footwork (5a) til toppen. Klut ledet Gorillaglass som sin første rute noensinne (pers!), mens Mulf stod over og filmet. Utsikten var pen. Alle er enige om at dette er en fin tur. Til lunsj kunne Steinhard by på brød med majones og ost, siden han hadde glemt å kjøpe salami. Mulf kompenserte med rikelige mengder chili con carne til middag. Vi slo opp camp midt på en sti ved en strand. Mulf og jeg sov ute, mens Klut og Steinhard kapitulerte til teltet. Bokstavelig talt fem reindråper, og vi kapitulerer til bilen for å sove med varme og vifter på fult.

Dødsangst.

Nord-Trøndelags tak.

Vakker utsikt.

Guttetur: vakrere enn vakker utsikt.

Nytt coverbilde.

Dag to, og vi prøver oss på nye ruter. På vei til cragget hopper jeg fra en stor stein til en annen, og faller nesten av. Mulf mumler noe om potensielt ankelbrudd. Steinhard prøver seg på Hans, men sliter med å sette slutten. Mulf har gått ruta før og vil vise hvordan det gjøres, men sliter med å sette slutten. Topptautøff som jeg er, prøver jeg meg på topptauet Mulf har satt opp. Jeg klarer meg etter min mening ganske bra, men sliter med å sette sluten. Jeg går Limpa (5a) noen ganger på topptau for å få igjen selvtilliten etter fallet, mens Mulf blir offer for en manglende bolt på Alfa Krull (tror jeg, hukommelsen svikter. 6c, i så fall). Steinhard mangler siste bolt for å sette (Hans, 7b). I følge Mulf er slutten ekstra hard, og han bekrefter dette ved å slite skikkelig med å klippe siste bolt. Topptautøffingen i meg består, og jeg gir Hans (topptau, sånn 6c) et solid forsøk, etter at Mulf setter ruten og lager et topptau. Jeg sliter med å komme meg til siste bolt.

Mulf liker utsikt.

Steinhard forsømmer sitt ansvar fordi han blir tatt bilde av.

To dager utendørs gjør at kroppsvarmen siger ut av kroppen, så Klut og jeg flykter inn i dunjakkene våre. Bilturen preges derfor av varme i setene og bensinstasjonkaffe. Vinduet på CircleK i Steinkjer har en merkverdig utsikt.

Bensinstasjonkaffe duger ikke for Steinhard.

CR: Go to hell-prosjektet

På krægget: William Alastair Wallace, yours truly

Forhold: Fra crispy Trøndelag til søkkvått Ukraina

Sent and done: YES YES YES!

Meldte meg på som gratispassasjer på en utflukt til Hell for en måned siden og ble sittende i en bil full av Tøffe Gutter med slitte boblejakker og skrytehistorier krydret med høydemeter. Der møtte jeg Alastair som jobbet med Go to hell -- en aldri så liten klassiker, siden det var den første ruta gått på Hell way back i 1994 av ingen ringere enn Terje Valentinsen. The man, the legend, the sloppy long johns. Ruta var i alle fall utenfor rekkevidde, men man kan jo alltids sikre sin partner. Og når slyngene henger der og topptauet gir komfortabel sikkerhet kan man ta på takene. Traversen er uansett umulig -- "Enklere hvis du er lang"-merkingen i føreren stemmer bra.

Første tur. Snikfoto. Rob i bakgrunnen, Odd Rune, og Alastair til høyre. Lilla tau i front.

CR: To-dagers

Åtvaring: Denne crag-rapporten inneheld banneord. Foreldrerettleiing anbefales.

På: Buldrebiff i alle fargar
S&D: Supersvatraversen (6B+), Atletbuldern (6A+)
Forhold: Haustfargar og skogsidyll 
Bilde-kredd: Ulf

Ulf heng i.

Kroppen verker, eg har stort skrubbsår på kneet, og blåmerke eg ikkje anar kvar dei kjem i frå. Eg har nokre fjerne minne av å ha ropa høgt både i sinne og av glede. Verda virkar litt fjern, og det går litt treigt på jobb. Ja, det er vel ikke mindre å vente etter ein real to-dagers. Det er bra det er regn, for eg trur ikkje den gamle skrotten min tålar ein tre-dagers lengre.


Haustferie, sola skin, og det enorme datasettet framfør meg verkar ikkje så forlokkande.. Fokus, fokus.. fok... Stein! Stein! STEIN! Før eg veit ordet av det fer fingrane kjapt over tastaturet "Kven blir med til Trolla/Høvringen i dag?" Folk bit på, folk har ferie... Før eg veit ordet har eg skreve "avspaserer etter lunsj" i kalenderen og sit i bilen ut mot Trolla. Planen er å pit-stoppe litt i Trolla for å varme opp og sjekke litt bulder i området 6A/6B, før vi dreg ut til Høvringen.

CR: Støren 11/10/2015

På: Mikkuchan, undertegnede, Tradguru Ulf.  

Ikke tilstede: Siggern (RIP)

Trøndelag viste seg fra sin beste side og jeg henger i en fjellvegg på Støren og lurer på hvordan i helvete jeg endte opp her. Spol tilbake 24-timer, til klatrehallens trygge omgivelser. Etter en hard økt med litagodrikking blir jeg og Mikkuchan overtalt av den sølvtungede Ulf med lovord om roadtrip og fjell. Kun en liten runde innom klatrebutikken og med noe lettere lommebok var alt klart for ekspedisjon Støren.

Kvelden før var det konsert, hvor Siggern ble rekruttert (og senere mistet). Undertegnede og Mikkuchan var hjemme i akseptabel tid, klar for halvtidlig start dagen derpå. Da det nærmet seg avgang ble det sjekket for livstegn hos resten av gruppa. Stillhet. Kaffen var på termosen og matpakka smurt, men det var radiostillhet fra partyløvene. Jeg varmer opp med å se "Valley Rising" og noterer heftig tips som skal prøves i veggen. Dessverre fant jeg ikke vingedrakten, så det får bli neste gang. Etter hvert kom det livstegn fra Ulf, men Siggern hadde dessverre inntatt en cocktail for mye og her ender hans deltakelse, lenge før han fikk følt fjell under fingrene. Noen timer forsinket, men ved godt mot, var roadtripen et faktum.

Turen ble kun avbrutt for å kjøpe proviant (sjokoladeboller), samt for å innta Kvåls fineste kilo med kjøtt, servert hos Shell Kvål, bensinstasjonen som gud glemte. 

Kvåls fineste