Jugebenken: CR: Støren 11/10/2015

På: Mikkuchan, undertegnede, Tradguru Ulf.

Ikke tilstede: Siggern (RIP)

Trøndelag viste seg fra sin beste side og jeg henger i en fjellvegg på Støren og lurer på hvordan i helvete jeg endte opp her. Spol tilbake 24-timer, til klatrehallens trygge omgivelser. Etter en hard økt med litagodrikking blir jeg og Mikkuchan overtalt av den sølvtungede Ulf med lovord om roadtrip og fjell. Kun en liten runde innom klatrebutikken og med noe lettere lommebok var alt klart for ekspedisjon Støren.

Kvelden før var det konsert, hvor Siggern ble rekruttert (og senere mistet). Undertegnede og Mikkuchan var hjemme i akseptabel tid, klar for halvtidlig start dagen derpå. Da det nærmet seg avgang ble det sjekket for livstegn hos resten av gruppa. Stillhet. Kaffen var på termosen og matpakka smurt, men det var radiostillhet fra partyløvene. Jeg varmer opp med å se "Valley Rising" og noterer heftig tips som skal prøves i veggen. Dessverre fant jeg ikke vingedrakten, så det får bli neste gang. Etter hvert kom det livstegn fra Ulf, men Siggern hadde dessverre inntatt en cocktail for mye og her ender hans deltakelse, lenge før han fikk følt fjell under fingrene. Noen timer forsinket, men ved godt mot, var roadtripen et faktum.

Turen ble kun avbrutt for å kjøpe proviant (sjokoladeboller), samt for å innta Kvåls fineste kilo med kjøtt, servert hos Shell Kvål, bensinstasjonen som gud glemte.

Kvåls fineste

Vi kom frem veggen, liggende ved idylliske E6. Det var to tradjomfruer som skulle opp i veggen, så Ulf skulle lede alle fem taulengdene, med Mikkuchan som sikrer. Selv hadde jeg nok med å klamre meg til fjellet. Etter en runde på rutiner og utstyr var vi på vei opp veggen, idet sola forsvant fra nedre del av ruta. Zenmaster Ulf satte fot mot fjell og så var vi i gang.

Det er ikke gay om kamkilene ikke toucher

"Standplass klar!" De to første taulengdene ble unnagjort på en gang uten nevneverdige traumer, selv om føttene fikk kjenne på det å ha nye sko. Taulengde nummer tre gikk i et av de enklere partiene og det ble hintet til fra leder om at dette egentlig var solomateriell, men resten av følget så seg ikke helt enig. Det begynte å bli tegn til symaskinføtter hos yours truly, men psyken blir sliten før beina. Likevel går det greit opp til siste standplass. Mikku er ved godt mot og deler gladelig puns til irritasjon for resten av reisefølget.

Skumringen er ikke langt unna og det var tid for å ta seg opp siste taulengde. Kaffen var i siktet og det var kun et kort tau opp til rasteplassen hvor man kan skue utover vakre E6, hvor småbarnsforeldre var på tur hjem fra høstferie med slitte parforhold og gryende skilsmisser i kofferten. Men hvem har tid til å tenke på det, her i veggen er det alvor og en ellers lite dramatisk tur får sin eneste årelating i form av en stygg flapper i det taket glipper. Skoene hadde aldri gjort så vondt og motet tok samme veien som sola, men tanken på kaffe og bixitkjeks gjorde sitt for at kroppen fikk kranglet seg opp, hendene i et dødsgrep rundt fjellsiden. En del pusting og pesing og vips, Everest var besteget, Goliat beseiret, jul og bursdag på en gang. Sko av, kaffen ut av sekken og velfortjent matpause i skumringen.

Damn fine cup of coffee

Det ble stadig mørkere og det var på tide med nedfart. Rappell ble satt opp og ut over fjellhyllen gikk det med en liten antydning til bambiføtter. Det var mørkt når vi fikk føttene trygt plantet på bakken, fire timer etter at vi startet. Utstyret i bilen og turen startet mot et Trondheim tatt rett ut av silent hill, slitne med fornøyde med første gjennomførte trad og av å ha funnet de glemte bollene.

Neste gang blir det Romsdalen.