CR: Go to hell-prosjektet

På krægget: William Alastair Wallace, yours truly

Forhold: Fra crispy Trøndelag til søkkvått Ukraina

Sent and done: YES YES YES!

Meldte meg på som gratispassasjer på en utflukt til Hell for en måned siden og ble sittende i en bil full av Tøffe Gutter med slitte boblejakker og skrytehistorier krydret med høydemeter. Der møtte jeg Alastair som jobbet med Go to hell -- en aldri så liten klassiker, siden det var den første ruta gått på Hell way back i 1994 av ingen ringere enn Terje Valentinsen. The man, the legend, the sloppy long johns. Ruta var i alle fall utenfor rekkevidde, men man kan jo alltids sikre sin partner. Og når slyngene henger der og topptauet gir komfortabel sikkerhet kan man ta på takene. Traversen er uansett umulig -- "Enklere hvis du er lang"-merkingen i føreren stemmer bra.

Første tur. Snikfoto. Rob i bakgrunnen, Odd Rune, og Alastair til høyre. Lilla tau i front.

Én tur ble til to, Goethe gjester, flyttene føles bedre nå, må være slik det føles å gå Hell-skolen, kanskje man kan gå traversen litt annerledes, fant plutselig den lille fingerbøtta som hadde gjemt seg, alle flyttene er på plass, bare utholdenhet og styrke som hindrer, en tredje tur må til.

Gothe går Busskuret (3) mens vi venter på kollektivtransporten.

Alastair lokker fram et lite værvindu tidlig på lørdagen, lenge etter at alle har erklært sesongen for over. Knutekaal og Mikku gjester. Gode forhold, prøve å ta deler av ruta på led, går bedre enn ventet, har blitt vant til å falle, ingen av oss sender, men tunnellen skimtes svakt i enden av lyset før skyene åpner seg og vasker bort alle kalkmerker og ambisjoner fra Stjørdalen. Sesong 2015-narrativet trenger en god konklusjon. Begge både tenker og sier det høyt ("Sending this raute is important fur me! ah hae pat sae muckle time intae it!").

Knutekaal syntes han hadde en morsom vits i ermet. Alastair og Mikku himler med hele kroppen.

Yrgudene truer med noen timer sol tirsdag formiddag. Alastair tar kontakt, jeg lar meg lede inn i fristelse ("Wantae gang climbing th'day?"). Sykler ned fra Kuhaugen etter et tidlig møte, småtripper i boblingsen mens elbilen svinger lydløst inn ved Buran busstopp. Forelesninger kan forberedes om natten, tannlegetimer kan brukes som unnskyldning for å pigge av tidlig fra jobb. Arbitrære mål må scores for å realisere selvet -- det må da folk skjønne. Sol i øynene på vei til Stjørdal.

Forholdene er rævva (Th' rock is pure drookit th'day!). De verste jeg har vært borti siden sammenslåingen av syndefloden og kilekurs 2014. Alle enkle ruter er mørke i fargen og på minussiden hva gjelder friksjon. Mirakuløst nok er Go to hell ubesudlet -- det svake overhenget berger dagen. Vi varmer opp så godt vi kan, småjoggende fram og tilbake, hengende fra starttakene, med armhevinger og spensthopp. Bortsett fra to iherdige klatrebomser fra Østerrike er vi alene på krægget.

Stein saks papir om å starte, jeg vinner, føler meg stoka, psyched, motivert og sterk. Faller etter traversen, psyken får seg en torpedo fra siden, hadde gjort seg med en sessionflash. Alastair følger på, faller også, vi bretter opp ermene og begynner å jobbe. Noterer meg at Alastair har et lite forsprang, han virker sterkere, linker flyttene bedre. Vi diskuterer beta og etter at han adopterer en venstrehåndsbump virker det som om bare marginene hindrer ham. Selv faller jeg av på samme sted hver gang. Demotiverende. Forbereder meg på en mindre formtoppet avslutning av narrativet -- "hvorfor gikk det ikke?"

Alastair trøster meg med å sende faenskapen. Smidig, sterk, effektiv, alt klaffer, Alastair henger i tauet fra toppen og holder et kort kurs i positiv bannskap på skotskinfluert engelsk ("Ah did it! Ah pumpin' did it!") Surt blir surere, dynamikken er i ubalanse, vi blir enige om å ikke forlate åstedet uten to triumfer. Tre timer støting kjennes allikevel godt, og sola er på vei ned. Forsøk på forsøk går dritt. Det begynner å regne.

Alastair roper "Stå på, du får det helt sikkert til!" (Keep oan trying, ah ken ye kin dae it!)

For å skippe langversjonen av en turn of events knapt verdig en ungdomsskolestil: Henter fram noen ekstra krefter, har flaks med klippinga, treffer takene bra i nesten blinde, fomler meg opp siste del brølende av glede, klipper med millimetermarginer helt utslitt i toppen, synker sammen som en sakkosekk. Glede i ellevete time, få minutter før tolv.

Stolthet gjør øynene selvlysende.

Flytter psykisk slyngene ett hakk til høyre, skryter på Facebook, kjører hjem til tålmodig kjæreste. Tropper opp på klatrefilmvisning og føler jeg har masse til felles med Dawn Wall-gutta og Honnold.

Feiret med Reel Rock 10 og verdens beste sjokolademelk i verdens verste innpakning.