CR: Bispen

Siden det var så veldig fint vær dag 1, ventet jeg til den langt gråere dag 2 med å ta bilde av Fjellet Sjøl.

Norges Yosemite -- Doseth, Sæther og Gebell -- Trollveggen, Mannen og Hornet -- magneten som tiltrekker seg kamkilene -- HD-klatreporno i 60fps, "klatring for et liv" og vel så det. Jaggu er Romsdal et strategisk centre of gravity for alle vertikalt interesserte, og modige på Størenbragder settes operasjon #Klatring4lyfe ut i livet av Johannesen og Undertegnede.

Men la oss retrace stepsa siden dagens narrativ startet på Oppdal der man som kjent gjør én ting: hopper skjerm. Boogien krevde sitt offer, så jeg stakk nedover på fredag, fortsatt litt shaky etter et middels shaky førstehopp. Det særdeles vellykkede andrehoppet ga pusterom i sjelen til å tøffe seg opp til et både karskfest på kvelden og et tidlig morgenhopp dagen derpå, før Johan plukket meg opp for Romsdalsekspedisjon. Hopp nr. 3 hadde helt klart forbedringspotensiale, men oppdratt i buldrehall er vi godt vant til å skylde på alt annet enn oss selv, nærmere bestemt vindforhold som gjorde at alle andre nybyrjare deretter ble satt på bakken resten av dagen.

PS. Diggeru fallskjerm, sieru? Sjekk ut videoen i bunn av bloggposten. Fra Bispen! Gærninger.

Du tror kanskje jeg lander med gul skjerm på landingsområdet. Neida, ramlet inn i buskaset bak landingsstripa ved vindpølsa.

I tyskersleda dundrende nedover E6 fablet vi først om Vengetind, før vi påtatt ydmyke bestemte oss for at det blir et litt ambisiøst prosjekt for den litt sent antente lørdagen. Vi gjør no lett i dag, og så tar vi Vengejævelen i morgen! Har tross alt Hornjnjet i beltet og er derfor nå en ekspert på tindebestidning, impliserert med høy frekvens gjennom subtile skrytehistorier til Johannesen. Bispen ække lommerusk det heller, selv om det kan reduseres til knapt nok en lett spasertur opp nordveggen. Sydryggen, på treertallet, blir raskt avskrevet som klatring for småjenter, mens østryggen, gradert opp til 5- over et lite crux, ble ansett som mer passende for jenter på vår størrelse.

"Johan! Se! Krusa den skiten der i sommer!" Narrativets repeterende suggesjon gjør fangsten større og fjellbragdene enklere.

Anmarsj på 1,5 time -- ingenting! Sju taulengder -- nesten ingenting! Retur på to timer -- easy peacy japanecy! Med sekken full av tau og kamkiler, og nesa pekende høyt i været, albuet vi oss gjennom horder av tyske bobilturister fullt igang med å etablere kaffepausefestung Norway på toppen av Trollstigen i sine dyre dunjakker, glisende om kapp med sola mot omkrinsende tinder. "Ah, ze mountainz! Tzhey are all over ze plaze!"

Halveis opp åsen begynte vi begge å puste tungt. Stille samtykkende forbannet vi tunge ryggsekker og stekende sol, for ikke å snakke om vårt treningsfokus mer fokusert på snertne buldreflytt enn tung sekketransport. Klokka hadde i tillegg rukket å bli mye, 15-isj, mer om dét senere, for å si det sånn. Alpine start forblir et fremmeduttrykk for Gutta Krutt.

God tid. En følelse man ofte har, men som sjelden er berettiget. Se også: eksamenslesing, rettebunker, bussavganger.

Johannsen ække singel, men han liker både tur i fjell og mark, og kan på en god dag lures med på et stramt parti bondesjakk.

Men når man først er ved foten av sørveggen til Bispen er det fint lite å klage over. Isterdalen er vakker, Trollstigheimen er mektig, og tyske turister er langt unna. Herifra begynner moroa, tenker vi, og flørter med frontlinsa på mobilkameraene våre for noen frekke fjellfies i ettermiddagssola.

For å komme til østryggen må man først traversere langs et hyllesystem til høyre, og det er her det begynner å lukte fjelltur av ekspedisjonen. Det går i radigt tempo, men skygge og kald vind avløser høstsola, og med alle andre tegn menneskelig aktivitet utenfor synsradius føles det jaggu litt ... ensomt. Johannesen ymter frampå med et tvilende spørsmål om vi fortsatt skal opp, jeg svarer like skråsikkertvilende at ja, vi setter da bare igjen noe utstyr og rappellerer ned igjen om det blir for meget.

Hvor starter man? Hva starter man? Hva vil? Hvem er? Hva er? Hva?

Alle disse tindene som kom og gikk -- ikke visste jeg at de måtte dokumenteres.

Vi krangler litt om riktig innsteg før jeg nedlegger førstetaulengden i god stil og uten store problemer. Digg! Kamkiler spruter, egoet bruser. Johannesen tar meg igjen på neste taulengde hvor han likegodt drar ut alle de 60 metrene tau fra bremsen min og linker sammen lengde to og tre. Toppers! Vi vurderer innsatsen som bra nok til en fin pause. Snakker om den fine dagen, men erkjenner at det kommer til å bli mørkere i løpet av noen timer -- anmarsj og tull tok jaggu lengre tid enn beregnet HVEM SKULLE TRODD, HAR JO ALDRI SKJEDD FØR? Vi tegner opp verste tenkelige scenario, det involverer en hylle, dunjakker og skje. Vi tenker begge på hvem som kommer til å få være den store.

Team Kompetent fortsetter uansett så raskt som vi makter, begge skeptiske til dette varslede mørket. Nyinnkjøpt hodelykt trygger magen en tanke, men det er vanskelig å feste sin lit til noe uutprøvd. Nattklatring, lizm? Høres ut som risikosport. Ferden går opp til en flott rampe hvor det skiftes til trelags bekledning -- alle kluter settes til. Vinden blir tilsynelatende ledet som en trakt opp ved siden av østryggen og treffer oss i trynet bryskt og bestemt. Det visuelle er derimot fortsatt formidabelt, der 5- cruxet forserers og alle Trollstigutsikters bestemor dingler mellom føttene våre.

Johannesen speider etter bobiler vi kan pælme stein på.

#DagensOutfit er levert av Fjellsport, H&M og Black Diamond. En mer erfaren fjellgeit vil nok bemerke at det er idioti å ta av seg selen, selv om det gjør klesskift enklere.

De siste timene har vært åsted for et sakte tiltagende skumringscrescendo, men i starten av sjette taulengde blir det veldig raskt veldig mørkt. Urk. Vi finner fram hodelyktene og er dritskeptiske. All muggen magefølelse har heldigvis vært grunnløs da lyktene produserer rene flodbelysningen. 2015, what a time to be alive! Moralen er på topp, og vi fortsetter fryktløst på de to siste middels lette taulengdene, nå helt upåvirket av eksponeringen siden vi ikke ser en jævla drit under oss. Må se kult ut fra Trollstigen-kafeen med lyktene her oppe, sier Johannesen, og det må sannsynligvis stemme. 300 konsentrerte lumen lyser opp noen hundre meter ganske så anstendig, så jeg sveiper nattehimmelen mer enn strengt talt nødvendig og pirker i nabofjellveggen med hodelightsaberen.

"I see people as they really are from a pure point of view." - Sun Ra

I tillegg til å like bondesjakk ække Johannesen fremmed for tanken på litt Risky Business!

På vei opp den siste sjarmøretappen til toppen forblir vi relativt uhindret av mørket, med unntak av noen Risky Runouts vi skylder mørket for ("åh dæggern, er det så langt til forrige sikring?"). 1462 meter over havet signerer vi hytteboka og pisser utfor fjellsida. Johannesen mumler noe om den eneste utsikten å melde om som er Kongen opplyst bakfra av bylyset med adresse Molde. 2/10, would not view again. Tenker fra godstolen nå at en utsiktsgivende toppbivuak hadde vært knærsj, men der og da fristet turen ned mot varme.

Uomtvistelig & ubestridelig BEVIS! Nå erre ekte! Mount Everest-postkassa neste!

Ned nordryggen i mørket var passe luftig siden vi hele tiden kikket på det bratte under føttene våre, og det blir vitterlig advart mot mange blindveier i guiden. Noen salige sjeler har imidlertid i tiden etter Klatring i Romsdal gikk i trykken vært på ferde med rødpenselen sin og merket opp varder ned der stien går som best. Det var vi glade for, skliende på rumpa ned småknauser og latterlig mye løs sten rasende rundt oss, med lysskjegla snipende etter neste røde T. Nede ved Bispevatnet gikk turen over i Lang & Kjedelig, spesielt siden utsikten var lite spektakulær. Å ikke kunne se raskeste vei mellom A og B gjorde i tillegg selvfølgelig avmarsjen (?) lengre.

Noen timer senere vrengte vi av oss illeluktende fjelljoggere ved siden av en ganske ensom tyskerslede på den tidligere veldig fulle parkeringsplassen. Solitude is bliss, sier noen moderne rockepoeter. Johannesen dro plystrende igang campingkjøkkenet sitt i bagasjerommet for noe varm turmat ca. 02.30. Verdensborgere nyter middagen kontinentalt sent på kvelden. Deretter dreit vi i teltet og sovnet mer enn halveis rusa på et par lunkne halvlitere og tilbakelagte høydemeter i de luksuriøse merceframsetene.

En provinsiell avdeling av Credo, gitt 3 crægbomsestjerner i dirtbagguiden.

Dagen derpå konstaterte vi først at Vengetind "faenmeg aldri kommer til å skje i dag!", før vi presset oss tidlig inn på kafeen for litt duggfrisk kaffe og diskuterte dagens mål. Tre korte taulengder uten anmarsj hørtes akkurat passe ut for nå veldig utslitte små jenter som oss. Ingrid Espelid, en aldri så liten Hornaksla-klassiker, med nydelig fast fjell og deilig, deilig diederklatring (sa noen offwith? Kanskje!). Bænkers klatrekos i et par timer, deretter litt nisespising, før tyskersleda dundret hjemover opp Romsdalen mot der de har færre fjell, men flere skikkelige folk.

Dagen derpå-fie(Årets nyord, eller?)

Something something BASE-hoppere er gærne og kule.