Jugebenken: Joikafødsel på Romsdalshorn (20.07.15)

Romsdalen visualisert med trykkblyanten til Thomas Fearnley

Mindre viktig er det at historien egentlig starter 15 år tidligere på Skålahalvøya utenfor Molde med undertegnedes påtatte opposisjon mot Det Meste, men det er absolutt en del av undertegnedes opplevde spenning at en nesten-eksilmoldenser bosatt i Trondheim drar tilbake for å erobre gullsmykket i den enklere delen av Romsdalen. Mer å bevise enn det som nødvendigvis er sunt.

Bevæpnet med et noget tynt rack og erfaring bestående av kilekurs samt en del enkel kileklatring på Kaldklova og Støren, ble målet tegnet opp: Romsdalshorn. Resonnementet gikk som følger: Enkel firerklatring + eksponert og vakker fjelltopp + ivrige gutter = sus i magen, heder og ære og day zero for våre videre alpine bestigninger. Mytologiseringen var også perfekt, all den tid jeg har brukt på å komme på fornavn med Hall og Slingsby. Litteraturvitere ved å sette pris på en god romantisering.

Tidlig mandag etter moldejazzen, med flere festivalbrisne besøkstrøndere fortsatt liggende på skumgummimadrasser i mammas leilighet, kjørte Steinar, Gaute og jeg mot Isfjorden. Går jo asfaltert vei nesten helt til topps, tenkte jeg innerst i Venjesdalen på ca. 550moh. Forræderske skyer skjulte uansett Hornet ganske godt og ga dårlig perspektiv. Anmarsjen opp eggen var verdig et postkort i seg selv -- sabla vakker natur med skyer veltende fram og tilbake mellom de to dalførene.

8/10 nature. 10/10 Skyrim-mod.

Etter drøye to timer sto vi ved foten av selve Hornet som nå såvidt kunne skimtes gjennom skylaget. Litt diggbart, ganske skummelt. Dorothy ække i Kansas lenger, og Hornet er mer enn en oppskalert versjon av Støren.

Dårlig draw-distanse = irriterende pop-ups

Én taulengde opp bestemmer Gaute seg for at høydeskrekk er høydeskrekk og nok er nok, og rigger seg til for å vente mes Steinar og jeg fortsetter mot toppen. Skyene letter.

Jehovas Vitner er mer ivrige enn noensinne på å få pushet Vakttårnet

Å lese topo viser seg å være vanskelig for en nybegynnerjoika, så de fem taulengdene ble raskt til åtte. Kreativ utstaking av kursen gjør nok også klatringen litt mer vanskelig enn den hadde trengt å være. Det verste er allikevel tidsbruken. Oppstarten fra bil 14.00 ga god tidsmargin på en tur beregnet til 8-9 timer, sola går uansett ned sent på nordvestlandet i juni, men da kan man ikke ta seg tid til å floke til tauet på hver eneste standplass.

Jeg har all tid i verden-panorama

Motet sank i takt med at kvelden gikk over til natt, og det var stort sett bare trass som dro oss opp de siste to taulengdene til toppen nesten på slaget midnatt. Særdeles ukul følelse i magen at Gaute satt nede og ventet, men en sms avslørte at han i alle fall verken hadde blitt tatt av ulv eller falt ned.

1550 meter over havet. Hytta til Heen i forgrunnen, Trollveggen i bakgrunnen, to fjellidioter bak kamera.

Undertegnede ignorerte det gode fjellrådet om å alltid ta med hodelykt, så rapellen ble mer enn spennende nok. Steinar hadde heldigvis mer vett og kom til unnsetning med både lykt og topo i et øyeblikk hvor jeg hadde vist særdeles dårlig dømmekraft. Nuvel.

Etter like mye kluss på vei ned som opp fant vi Gaute skjelvende og smilende på hylla vi forlot ham ni timer senere -- å beholde humøret så lenge er den eneste heltemodige prestasjonen i dette narrativet!

Marsjen ned eggen var rent idyllisk på morgenkvisten, og skammen over å bruke 18 timer på Hornet var lett blandet med lettelesen over å ikke ha tilkalt hjelp som et resultat av ubetenksomhet. Ingen gode røverhistorier uten risiko, men experience points kan godt tjenes lettere. Joikadåp ble det uansett.

Lærdom:

Du skal ikke tro du er noe
Ta med hodelykt
Start tidligere
Ikke knyt deg ut av tauet etter rapell før du har fått satt sikringer eller har klipset deg inn i et eksisterende feste
Ingen selger burgere i Isfjorden
Dunjakker er stygge men redder kroppstemperaturen